Norske forskere har mye nytt å fortelle om bestandsmåling når Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) holder sin årlige vitenskapskonferanse i Maastricht 19. til 23. september.

Her vil de blant annet presentere resultater fra et stort prosjekt der Havforskningsinstituttet i samarbeid med blant andre Norsk Regnesentral har løftet teknikkene for bestandsmåling av fisk opp til et nytt nivå.

Arbeidet er gjennomført i et såkalt strategisk instituttprogram som ble startet i 2001 og er finansiert av Norges forskningsråd. Resultatene har fått bred dekning i internasjonale fiskerifaglige tidsskrifter, og prosjektet har ført til en hel stim av vitenskapelige publiseringer.

Underveis i arbeidet med å utvikle nye teknikker oppdaget havforskerne i Bergen at silda har sanser som tidligere ikke har vært kjent. Det hjalp i alle fall ikke at det nye forskningsfartøyet “G.O. Sars” er utstyrt med ubåtmotorer som bare avgir én prosent av støyen fra eldre fartøyer - silda oppdager likevel skipet og blir skremt når det kommer for nær.

Sikrere målinger

- Det har aldri vært vanlig å måle antallet torsk, sild osv i en bestand direkte, på absolutt nivå, men målemetodene har vært ganske gode til å måle forskjeller i fiskebestandene fra år til år. Det har vært helt tilfredsstillende å bruke slike indekser, fordi økninger eller reduksjoner i fiskebestanden fint kan brukes til å beregne hvor mye fisk det går an å hente ut, forteller Egil Ona som leder Havforskningsinstituttets forskergruppe for observasjonsmetodikk.

Det har likevel vært ønsket å kunne gi mer nøyaktige mål på fiskebestandene, og i 2001 fikk instituttet penger fra Norges forskningsråd til dette arbeidet.

Hovedmålet var å utvikle metoder og standardiserte prosedyrer for å anslå absolutte bestandsstørrelser, inkludert modeller for hvordan man skal måle usikkerhetene som alltid vil finnes i målinger.

Målene er nå nådd når det gjelder bestandsmåling av sild, og de nye modellene kan enkelt utvides til å gjelde også arter som lodde og kolmule. Det er også mulig å tilpasse modellene for bestandsmålinger av torsk og andre fiskearter, men dette kan for noen bestander være litt mer komplisert.

Havforskningsinstituttet har også utviklet seks nye måleinstrumenter, og resultatet er at bestanden av norsk vårgytende sild nå er fastslått med en tallfestet nøyaktighet. Det er et stort fremskritt, for med de tidligere metodene var det knapt nok mulig å gi et mål på nøyaktigheten.

- Vi har konstatert at det verken er mer eller mindre sild i havet enn vi tidligere har trodd, men målingene er blitt mer sikre. Vi sier nå at bestanden av norsk vårgytende sild er på 6 millioner tonn med en usikkerhet på 15-20 prosent, fastslår Ona.

Variable målefeil

Havforskerne har hele tiden visst at det fantes målefeil som inngikk i beregningene av bestandsindekser, og det ble antatt at feilene var de samme fra år til år.

- Men nå har vi fastslått at flere av målemetodene har hatt variable målefeil - altså feil som kan variere fra år til år, eller feil som kan variere ut fra hvor fisken befinner seg. Disse variable feilene har vært spesielt store når det gjelder sild, som er en litt spesiell fisk fordi den én gang finnes på 300 - 500 meters dyp, mens den på neste tokt stimer nær overflaten, forklarer Ona.

Overdrevet uenighet

De nye metodene og modellene er verdifull kunnskap når havforskerne skal gi råd om fiskekvoter i fremtiden, men Ona vil gjerne understreke at den påståtte uenigheten mellom fiskere og havforskere er nokså overdrevet.

- Det er skapt et bilde av at fiskerne alltid vil beskatte hardere enn det havforskerne gir råd om, og det forekommer ganske riktig en del uenighet. Men fiskerne som fanger sild og andre pelagiske fiskeslag husker veldig godt at det tok 25 år før bestanden tok seg opp igjen etter sammenbruddet på 1960-tallet.

Noe liknende har skjedd mange andre steder, for eksempel på Newfoundland, hvor de fortsatt venter på at torskebestanden skal ta seg opp etter et sammenbrudd i 1990. Det er veldig vanskelig for en fisker å vente i 25 eller 50 år på at en bestand skal ta seg opp igjen, så dette vil de ikke oppleve om igjen, mener Ona.

Sildas ukjente sans

Både fiskerne og havforskerne har alltid vært klar over at silda er lettskremt, og fiskerne unngår å “tråkke på stimen” hvis mulig. Isteden kaster de helst nota et par hundre meter unna, og så kjører de rundt stimen og ringer den inn.

- Silda hører godt i området fra ca 10 til 1000 Hz, akkurat i det området hvor propeller og maskiner lager mest støy. Derfor ble det lagt stor vekt på å redusere støyen fra det nye forskningsfartøyet “G.O. Sars”, fordi vi trodde det ville hjelpe oss til å studere sildebestanden mer nøyaktig.

- Men til vår store forskrekkelse reagerte silda nesten like mye på dette fartøyet, om enn på en litt annen måte. “G.O. Sars” kom kanskje litt nærmere stimen, men til gjengjeld reagerte stimen bråere når den først reagerte, forteller Ona.

Havforskerne har ikke funnet den endelige forklaringen på dette underlige fenomenet, men er i ferd med å publisere sine foreløpige funn.

- Kanskje silda reagerer for eksempel på trykkfeltet fra fartøyet. Vi kan tenke oss at silda gjennom millioner av år har utviklet en sans som gjør det mulig å detektere store hvaler som nærmer seg for å beite på stimen. En slik sans vil også kunne oppdage store fartøyer som nærmer seg, men dette må vi forske mer på, avslutter Ona.