I slutten av april var det 20 år siden Tsjernobylulykken, en hendelse som endret hverdagen til flere enn dem som var direkte berørt.

Behovet for kunnskap, både om konsekvensene av nedfall og mottiltak, gjorde at forskingsmiljøene engasjerte seg.

Norge gjorde en meget god innsats de første fem til ti årene etter Tjernobyl, men forskningsaktiviteten er nå adskillig mindre.

Det er en fare for at kunnskapen og ekspertise forsvinner, slik at man risikerer å være i den samme situasjon som i 1986, mener forskere som har jobbet mye med konsekvensene av Tsjernobylulykken.

Lite kompetanse i 1986

Professor Brit Salbu, ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i Ås, har lenge vært aktiv innen strålevernforskning. Den 26. april deltok hun, som eneste norske foredragsholder, ved en minnemarkering i Ukraina.

Hun frykter at komptansen nå er i ferd med å forvitre, og framholder at Norge ikke må havne i samme situasjon som for 20 år siden.

- Norge hadde faktisk høy kompetanse på radioaktivitet i 1960 og 1970-årene grunnet atomprøvesprengningene. Etter prøvestansavtalen avtok det radioaktive nedfallet, og den nasjonale kompetansen ble redusert fordi Norge ikke skulle ha kjernekraft, sier hun.

- I 1986 var det få fagfolk med kompetanse på radioaktivt nedfall i Norge, og dette bør vi selvsagt lære av.

- Sparebluss

- Gjennom Forskningsrådets radioaktivitetsprogram ble beredskapskompetansen gjenoppbygget utover 1990 årene, med meget god internasjonal evaluering.

- Fra slutten av 1990-årene har imidlertid radioaktivitetsforskningen i Norges forskningsråd gått på sparebluss, og det er bare noen få fagmiljøer som opprettholder virksomheten.

- Vår kompetanse er videreutviklet særlig gjennom EUs forskningsprogrammer. Det er fremdeles en rekke potensielle forurensningkilder i våre nærområder, og det er viktig at den nasjonale kompetansen opprettholdes gjennom nye forskningsprogram, fortsetter Salbu.

Tok feil

- Rett etter ulykken forsikret myndighetene publikum, både her i Norge og ellers i Europa, om at alt var under kontroll, sier John Brittain. Han er ansatt ved Naturhistorisk muesum, Universitetet i Oslo og Norges vassdrags- og energidirektorat, og har en professor II-stilling ved UMB.

- Det var ingen grunn til bekymring, man forventet heller ikke at landbruksproduksjonen skulle bli skadelidende.

- Da man etter hvert fant høyt innhold av radioaktivitet i næringsmidler, måtte myndighetene innrømme at de tok feil og det ble innført mottiltak i landbruket.

Norges innsats

- Selv om norske myndigheter heller ikke tok inn over seg alvoret rett etter ulykken, var de relativt raske til å innrømme mangelen på kunnskap. Noe som førte til at Forskningsrådet etablerte et eget program på feltet.

- Norge var også blant de første som tok intitiativ til et bilateralt samarbeid med det som da het Sovjetunionen, sier professor Deborah Oughton ved UMB og Universitetet i Oslo.

- Norge gjorde en meget god innsats de første fem til ti årene etter Tjernobyl, istemmer Brittain.

- Det at vi fikk inn økosystemtenkning i et felt som var tidligere preget av fysikk og til dels kjemi, har vært positivt. Forskningsaktiviteten er nå adskillig mindre i de flest europeiske land, inkludert Norge, sier han.

- Det er en fare for at kunnskapen og ekspertise forsvinner, slik at man risikerer å være i den samme situasjon som i 1986, fortsetter Brittain.

Forsket i mange år

De tre forskerne har lang erfaring med dette fagfeltet.

- Mitt forskningbidrag har pågått over mange år, både i samarbeid med Ukraina, Hviterussland og Russland om Tsjernobylulykken, sier Salbu.

- Jeg har samarbeidet med Russland om dumping i Karahavet, atomanlegg i Ural, elvetransport av nuklider langs Ob og Jenisej og anlegg på Kola.

- Videre har jeg samarbeidet med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om utarmet uran fra Kosovo og Kuwait, og gjort studier av utslipp fra europeiske anlegg som Sellafield i England og La Hague i Frankrike.

Partikkelforskningen viktigst

- Forskningen har særlig fokusert på nedfallets sammensetning og studier av hete partikler. De første målingene av radioaktive partikler i nedbør ble foretatt allerede under nedfallet i april 1986. Transport av radioaktivitet i næringskjeder, konsekvensvurderinger og tiltak har vært andre viktige forskningsfelt.

- Partikkelforskningen har kanskje vært det det viktigste fra min side, i og med at konsekvensene av partikkelnedfall kan være langt mer alvorlige enn tidligere antatt. Partikler var ikke inkludert i våre gamle konsekvensmodeller, eller tatt høyde for innen beredskap.

- Atomenergibyrået (IAEA) har nå satt i gang et koordinert forskningsprogram om radioaktive partikler fra ulike atomulykker og prøvesprengninger, hvor Tsjernobylulykken bare er en av mange partikkelkilder, sier Salbu, som leder programmet.

- Berører millioner

Tiltaksforskningen, hvor Knut Hove sto sentralt, har vært viktigst for berørte folkegrupper. Den utviklede Cesiumbinderen er også implementert i et EU-direktiv.

- For min del er fokuset nå særlig rettet mot effekten av stråling sammen med andre miljøgifter, det vi kaller multiple stressfaktorer. Vi forsker nå på forurensning fra uran fra gruvedrift i Sentral-Asia. Dette er rester fra den kalde krigen, hvor områder med tusenvis av kvadratkilometer er sterkt forurenset.

- Dette berører millioner av mennesker.

Forskningsprogrammet pågår i samarbeid med NATO, OSCE, UNDP og de berørte landene.

Kom til Norge som følge av Tsjernobyl

- Ulykken skjedde da jeg holdt på med doktorgraden hjemme i England, sier professor Deborah Oughton, som også har forsket mye på konsekvenser av hendelsen.

- Tjsernobyl var foranledningen til at jeg endret forskningsfokus fra å studere radioaktiv forurensning ved Sellafield, til å se på følgene av radioaktive nedfall i økosystemet, og konsekvenser for sauebønder i Cumbria.

- Vi utførte eksperimentell forskning på tiltak for å redusere opptak av radionuklider og redusere skader i husdyrholdet. Jeg kom hit til Norge gjennom et post-doc stipend for å forske på atomforurensing i Norge. Dette ble siden fulgt opp med lignende studier i den tidligere Sovjetunionen.

Sosiale og etiske konsekvenser

- Etter hvert har forskningen utvidet seg til å omfatte sosiale og etiske konsekvenser av ulykken, og de tiltak som ble satt i verk. I Ukraina og Russland er det faktisk slik at de sosiale og økonomiske konsekvensene for befolkningen er langt større enn de direkte, negative helseeffektene av strålingen.

- Mange har mistet levebrødet og blir nærmest behandlet som “spedalske” i de samfunnene de har måttet flytte til. Over en halv million hektar forurenset jord er tatt ut av landbrukproduksjonen i Ukraina.

- Et kjent eksempel fra Norge er at man hevet tiltaksgrensen i reinsdyrkjøtt, nettopp for å kunne opprettholde reindriften på omtrent samme nivå som før.

- Det etiske aspektet ved miljørisiko, og sammenhengen mellom de vitenskapelige og etiske aspektene i beredskapssammenheng, har nå blitt et hovedfokus for meg.

- Et annet forskningsfelt er effektene av radioaktiv stråling på ikke-menneskelige arter. For tiden er jeg involvert i EU-prosjekter på begge forskningsfeltene.

Forurenset ørret

Binding og uskadeliggjøring av stoffer fra radioaktive nedfall tar lang tid, spesielt i utmark.

John Brittain er en av dem som har forsket på dokumentasjon av spredning og opptak av radionuklider i innsjøer og elver, og da spesielt på høyfjellet.

- Gjennom å følge utviklingen av radiocesium i fisk, særlig ørret, fra 1986 fram til i dag, vet vi mer om hvilke faktorer som har betydning med hensyn til opptak av forurensning i fisk.

- Etter hvert har vi utviklet modeller som kan forutsi konsentrasjoner av radionuklider i vann og fisk ved radioaktive nedfall.

- I dag vet vi adskillig mer

- Vi har samarbeidet med Det internasjonale Atomenergibyrået (IAEA), og gjennom EU-prosjekter har vi utviklet og testet ut et databasert beslutningsverktøy for å bistå forvaltningen ved eventuelle radioaktive nedfall.

- I dag vet vi adskillig mer om transport og opptak av radionuklider i ferskvannsøkosystemer. Vi har lange og gode dataserier som danner grunnlag for utvikling av modeller knyttet til radioaktivt nedfall.

- Dette gjør oss i stand til å utvikle beslutningsverktøy for forvaltningen, og til å sette i verk effektive mottiltak, sier Brittain.