– Er du funksjonshemmet hvis du beveger deg i rullestol bortover en flat veistrekning, spør Jan Grue.

Grue er stipendiat ved Universitetet i Oslo og ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har forsket på språket som brukes for å omtale funksjonshemming.

– I dagligtalen sier man at noen har en funksjonshemming. Men en funksjonshemming er en grunnleggende relasjonell størrelse som bør omtales på en mer nyansert måte.

– Beveger du deg bortover en landevei i rullestol kommer du deg like godt frem som noen andre, sier han.

Gap-modell

I sin doktorgradsavhandling har Grue særlig konsentrert seg om hvordan organisasjoner for funksjonshemmede organisert inn under paraplyorganisasjonen Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har omtalt funksjonshemming de siste årene.

Grue ser blant annet på hvordan organisasjonene forholder seg til den nordiske ”gap-modellen”.

Denne måler graden av funksjonshemming ut fra avstanden mellom den enkeltes fysiske forutsetninger og hva samfunnet bidrar med for å tilrettelegge for de ulike fysiske utgangspunktene.

Taustige er billigst

– I denne modellen går man ut fra at tiltak rettet mot enkeltmennesker, slik som rehabilitering, vil kunne føre til redusert funksjonshemming i kombinasjon med samfunnets tilrettelegging.

– Det er en grunn til at vi har trapper og ikke taustiger mellom etasjene. Taustiger er billigere, men hadde det vært den vanligste løsningen hadde langt flere enn i dag vært funksjonshemmede, sier han.

Grue mener at best mulig tilrettelegging for funksjonshemmede sikres ved å diskutere funksjonshemming både ut fra den enkeltes fysiske forutsetninger og ut fra samfunnets ansvar for tilrettelegging.

– Det kan skape økt bevissthet om at funksjonshemming ikke er en konstant størrelse, noe som igjen kan bidra til en mer nyansert diskusjon om ansvarsfordeling for å sikre bedre vilkår for funksjonshemmede, sier han.

Trenger flere perspektiver

Ifølge Grue har aktivister som jobber for funksjonshemmedes rettigheter tradisjonelt først og fremst rettet oppmerksomheten mot hvordan samfunnet må tilrettelegge for de funksjonshemmede.

Grues forskning viser at FFO ser funksjonshemming fra flere perspektiver, avhengig av hvilke grupper organisasjonen henvender seg til.

– Utad retter de først og fremst oppmerksomheten mot behovet for tilrettelegging fra samfunnet. Internt er de mer pragmatiske, og diskuterer i større grad også nødvendigheten for rehabilitering og egeninnsats.

– Jeg er imponert over hvordan FFO klarer å kombinere de to perspektivene, sier Grue.

Fremdeles tilrettelegging

Når det gjelder samfunnets ansvar for tilrettelegging, mener Grue at Norge fortsatt har et langt stykke å gå. Han mener det derfor er riktig av FFO å vektlegge dette utad.

– I Norge har vi i hovedsak hatt et velferdsstatlig perspektiv på funksjonshemming, hvor mye av tiltakene for å bedre hverdagen for de funksjonshemmede har dreid seg om arbeidsmarkedstiltak og lignende.

– Samtidig er det fortsatt, særlig innen privat sektor, mange bygg som bygges med trapper uten ramper og offentlige transportmidler er lite tilrettelagt for funksjonshemmede.

Forskjellig fra USA

Grue, som selv er rullestolbruker, har tidligere bodd i USA. Han mener at forskjellene mellom USA og Norge er påfallende.

– I USA er det en drøm å bevege seg rundt. På samme tid lever mange rullestolbrukere på gata fordi de ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet og fordi velferdstilbudet er dårlig.

– Forskjellene mellom Norge og USA illustrerer at funksjonshemming ikke bare må ses ut fra ett perspektiv, sier han.

Grue tar til orde for en helhetlig tilnærming til politikkutformingen for funksjonshemmede.

Langt flere enn de vi tenker på til daglig regnes som funksjonshemmede.

– Rundt sju prosent av Norges befolkning er medlem av FFO, men ikke alle er klar over det fordi medlemsskapet er indirekte. Foreningen for hjerte- og lungesyke er for eksempel en medlemsorganisasjon av FFO. Det illustrerer at vi ikke må se på funksjonshemmede som ”bare” funksjonshemmede, sier Grue.

Kamuflert Roosvelt

Han trekker frem USAs president på 1930 og -40-tallet Franklin D. Roosevelt som et eksempel på at med god tilrettelegging trenger ikke funksjonshemming å være noe hinder for å nå langt.

– Roosevelt hadde polio, eller en sykdom som lignet polio, og var avhengig av rullestol. Få tenker likevel på han som funksjonshemmet fordi han hadde ressursene til å kamuflere det.

– Med muligheter for rehabilitering og god tilrettelegging fra samfunnet kan funksjonshemmende faktorer begrenses. Bevissthet om språket som brukes om funksjonshemming kan være et viktig skritt på veien for å hindre diskriminering, sier han.

Bakgrunn:

Jan Grue disputerte 20. januar ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo med avhandlingen “Interdependent Discourses of Disability: A Critical Analysis of the Social/Medical Model Dichotomy.”