Nær femten prosent av den norske befolkningen har svekket hørsel.

– Den typisk tunghørte finnes ikke, sier Irene Olaussen, som nylig disputerte for doktorgraden ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), UiO.

Hun viser til et politiske skifte i det offentlige synet på hørselshemmede de siste tiårene.

– Fra å behandle hørselshemmede som en ensartet gruppe med en medisinsk diagnose, blir personer med hørselshemninger nå sett på som individer og en naturlig del av mangfoldssamfunnet.

– Det er ifølge rådende politikk ikke lengre den hørselshemmede som skal normaliseres inn i samfunnet. Det er samfunnet som skal inkludere den hørselshemmede, sier Olaussen.

Olaussen har studert samspillet mellom mennesker, teknologier og materielle omgivelser for å lære hvordan opplevelser av hørselshemming oppstår og ordnes i politikk, audiologisk praksis og hverdagsliv.

Resultatet er en sammenlignende, kvalitativ studie av hørselshemming i et offentlig norsk og et markedsrettet nederlandsk velferdssystem.

Politiske visjoner

I avhandlingen har Olaussen blant annet studert hvordan dagens politiske visjoner blir forsøkt realisert i praksis:

– Hvordan oversettes universelle rettigheter til myndiggjørende medisinske konsultasjoner, tilgang til hjelpemidler, inkluderende materielle omgivelser og respektfulle sosiale relasjoner, spør Olaussen.

Hun konkluderer med at dagens offentlige velferdssystem ikke makter å imøtekomme den enkelte hørselshemmedes ønsker og behov.

– I praksis opplever mange som diagnostiseres med en hørselshemning å få en rekvisisjon på et høreapparat – og det er det. For veldig mange består hverdagen av liten eller ingen praktisk oppfølging, sier Olaussen.

Stor fallhøyde

– Den politiske målsettingen er inkludering i mangfoldssamfunnet. Men med et rehabiliteringssystem der fokus i hovedsak er på utdeling av høreapparater er det normaliseringsideologien som rår i praksis, sier hun.

Da blir også fallhøyden for dem som mislykkes stor.

– At hørselshemming fortsatt anses som en medisinsk defekt og et problem som kan løses med tekniske hjelpemidler, skygger for de sammensatte psykososiale problemene som hørselshemmede opplever, sier Olaussen.

Fikk ikke nytt apparat

En av informantene i avhandlingen er en voksen kvinne som etter mange år som hørselshemmet, ikke lenger makter å fortsette i jobben som rektor. I stedet ønsker hun å bruke tiden på fritidsinteressen paraflyging.

For å kunne kommunisere med instruktøren, måtte hun ha en ekstra mikrofon tilknyttet høreapparatet. Når hun oppsøker Hjelpemiddelsentralen blir hun møtt av en ansatt som ikke bare mener forespørselen er umulig, men som også blir sint over at hun bruker utstyret på denne måten.

Kvinnen gir seg likevel ikke og oppsøker en privat aktør på markedet. I motsetning til Hjelpemiddelsentralen reagerte man her med å se forespørselen som en utfordring og utvikler et spesialkonstruert kommunikasjonssystem til henne.

Siden går hun tilbake til Hjelpemiddelsentralen, viser frem det nye utstyret sitt og får da omsider anerkjennelse for sitt innovative prosjekt.

– Ser ikke individene

Olaussen mener historien illustrerer hvordan det norske velferdssystemet fortsatt har problemer med å se hørselshemmede som individer.

– Bildet av hørselshemmede som et menneske i slutten av livet, sittende i godstolen med avisen, henger fortsatt igjen, sier hun.

– Samtidig utfordrer også historien til refleksjon omkring hvor langt samfunnet vil og bør strekke seg for å imøtegå individuelle behov, sier Olaussen.

Behov for revurdering

Når tekniske hjelpemidler og velferdsordninger ikke kompenserer for funksjonshemmingen, er det individene selv som ofte bærer kostnadene av inkludering, mener Olaussen.  

– Dette kan skje ved at de må prioritere bort et sosialt liv utenfor arbeid, leve med nederlagsfølelse når de ikke strekker til eller slutte i jobben fordi det er for tøft å være inkludert.

– Da er det kanskje på tide å revurdere selve målet om inkludering og full deltakelse, sier Olaussen.

– Er det ikke de høye forventningene vi har til et ’normalt’ liv som skaper gapet i utgangspunktet, spør hun.

Bakgrunn:

Irene Olaussen disputerte 12.mars med avhandlingen “Disability, Technology and Politics: The entangled experience of being hard of hearing”, ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), UiO.