Enkelte år, sannsynligvis etter år med god produksjon av unger, får vi nærmest en invasjon av haukugler (Surnia ulula). Nå ser det ut til at vi er inne i et slikt år for andre året på rad.

For tiden blir det rapportert haukugler mange steder, og sjøl observerte jeg ei i Mosvik i Nord-Trøndelag sist helg.

Haukugla er dagaktiv, og på høsten kan den dukke opp nær sagt over alt. Da sitter den ofte synlig i toppen av et tre eller en stolpe.

De fleste ugleartene i Norge, med unntak av jordugle, er såkalte stand- og streiffugler, det vil si at de ikke trekker til sydlige breddegrader om vinteren. Dette betyr imidlertid ikke at de holder seg i ro der de er født og oppvokst.

Haukugla er en slik art som hekker sirkumpolart i nordlige strøk, det vil si at den er utbredt i et smalt belte rundt hele kloden.

På høsten og vinteren kan haukugla streife over store områder. Ei ugle som er født i Russland kan for eksempel finne det for godt å slå seg ned her på Ås for noen uker på høsten og vinteren hvis den finner en plass med gode utsikter for mat. Maten består først og fremst av mus.

I Norge hekker haukugla helst i bjørkebeltet og høyereliggende barskoger. Den er mest tallrik i Nord-Norge og i østlige deler av landet.

Haukugla er en såkalt huleruger, og hekker vanligvis i hule trær eller fuglekasser. Den ligner på perleugle, men skiller seg fra den ved at den har lang stjert.

Haukugle er den eneste arten i slekta Surnia. Totalt finnes det cirka 400 uglearter hvorav 10 hekker i Norge.

Sangen til haukugla er ei lang og sammenhengende hukring og kan høres på ettervinteren og våren.