Finn en snødekt innsjø, bruk søkestang for å lokalisere overvannet og forsyn deg av deilig drikkevann.

Kunnskap om dette kan spare både tid og brennstoff på vinterens fjellturer. Samtidig får du rikelig med friskt og godt drikkevann i stedet for smeltevann med smak av brennstoff og kjele.

Denne usmaken gjør at de fleste drikker mindre enn de ellers ville gjort.

Jannicke Høyem og Trond Augestad er universitetslektorer ved Norges idrettshøgskole og underviser i Friluftsliv. Her deler de sine kunnskaper om vann, snø og fjell med forskning.nos lesere.

Pass opp for dehydrering

Kroppen trenger daglig en tilførsel av to til tre liter væske, avhengig av fysisk aktivitet. Om du er fysisk aktiv når det er kaldt, kan kroppen trenge minst fem liter vann for å unngå væskemangel.

Dehydrering er trolig noe som mange forbinder med varmegrader, men dette kan en også oppleve i vinterfjellet når det er kaldt. Væsketapet skyldes dels fordampning fra huden og dels den store forskjellen i luftfuktighet mellom kald luft som innåndes og varm luft som pustes ut. 

Dehydrering kan igjen medføre en høyere risiko for frostskader og lavere funksjonsnivå i form av konsentrasjonsproblemer, dårligere beslutningsevne og svekket fysisk kapasitet.

Jakten på overvannet

Når snøen legger seg på isen om vinteren, gjør tyngden av snøen at trykket på isen øker. Hvis snølaget er så tykt at vekten overskrider isens flyteevne, vil isen bli presset nedover i vannet.

Resultatet er at vannet trenger opp gjennom hull og sprekker i isen og legger seg oppå den. Dette kalles overvann.

Snøen over isen vil trekke til seg vannet, og det dannes overvann, som ligger mellom overflaten av isen og snøen som dekker den. Så lenge isen synker og nytt vann kommer til, vil dette overvannet ikke fryse.

Isoler vannhullet

Snøen danner i tillegg et isolerende lag mellom vannet og luften omkring, slik at vannet ikke fryser til tross for kuldegrader i lufta. Derfor er det viktig å dekke til vannhull som man skal bruke over flere dager.

Isolering kan gjøres ved å legge en snøblokk over hullet og sørge for at denne dekker godt.

Snøblokken bør være minst ti til femten cm tykk, og eventuelle glipper må dekkes med fokksnø.

Snøens vekt har betydning

Mengden snø som er nødvendig for å produsere overvann vil være avhengig både av snøkonsistens og temperatur i lufta. Tidlig på vinteren er snøen porøs og har lav egenvekt, og på den tiden er gjerne også lufttemperaturen lavere enn på senvinteren. 

Jannicke Høyem og Trond Augestad har erfart at vintersnøen må ha en dybde på mellom 90 og 120 cm for å være tung nok og isolere godt nok til at det skal dannes overflatevann mellom isen og snøen.

- Senere på vinteren, med tung vårsnø og høye dagtemperaturer i lufta, kan det synes som at mellom 30 og 50 cm snø er nok til å få godt drikkevann mellom isen og snøen, sier de.

Spade og søkestang

Du trenger en spade og en søkestang. Dersom du ikke har med dette, kan du bruke ski eller stav som søkestang og bakskien som spade, men dette gjør gjerne arbeidet litt vanskeligere.

Et isbor er med andre ord ikke nødvendig for å komme ned til rent drikkevann, ettersom du finner vannet på oversiden av isen.

Hvor skal en lete?

Den første forutsetningen for å finne vann er at du befinner deg på et islagt vann. Bruk kartet og les terrenget for å finne ut hvor du er. Dersom du ikke treffer overvann, kan du forsøke å stikke med søkestanga på nytt, like bortenfor.

- Vi har erfart at avstanden mellom hull med og uten vann kan være så liten som to meter, poengterer Jannicke og Trond.

Et kart kan gi viktig informasjon

Snødybden er en vesentlig faktor for å finne vann. En kan få mye informasjon av å se nøye på kartet.

Snøen vil blant annet ha en tendens til å samles på steder hvor det er le for vinden. Vind transporterer snø, men når den kommer til et område hvor vindhastigheten ikke er like høy, vil snøen falle ned og legge seg på bakken.

Fremgangsmåte

Bruk fingrene når du arbeider med søkestanga slik at du får god følelse med hva søkestanga støter på. Ha gjerne på tynne vanter for å beskytte fingrene mot kulde. Søkestanga skal stikkes rett ned mot isen, holdes loddrett og ikke bøyes.

Ikke bruk krefter på å flytte søkestanga nedover, men beveg den heller litt opp og ned, slik at du kan lirke den videre nedover i snøen.

Når søkestanga treffer isen, ”nøler du litt”, før du trekker den rolig opp igjen. Du vil da merke at søkestangas spiss ”klebrer seg” litt fast dersom det er overvann på isen under snøen der du søker.

Dette er fordi den kalde spissen på søkestanga treffer vannet og fryser fast. 

Når du får opp søkestanga, vil du i tillegg se frossent vann, iskrystaller eller rim på tuppen av søkestanga. Det er suget fra isen som du kan kjenne på søkestanga når den treffer isen, samt rimet på enden av søkestanga, som er din indikasjon på at du har funnet overflatevann under snøen.

Dersom du må grave dypt, kan det lønne seg å lage et hull som er større i toppen enn nede ved vannet, slik at du får bedre arbeidsforhold både mens du graver og senere når du skal hente vann. Eventuelt kan det også være aktuelt å bygge en trapp ned til vannhullet.

Bruk av vannhullet

Når vannhullet er gravd frem, er det bare å nyte godt og friskt drikkevann. Så fort en henter opp vann, vil vannhullet etterfylles fra omkringliggende områder på isen.

Det kan være lurt å bruke en liten gryte eller en kopp som øsekar for å få opp vann. Vær oppmerksom på at det ofte danner seg et islag utenpå gryten du bruker til øsekar.

Det er praktisk å ha vannflasker med store åpninger for lettere å fylle flaskene.

Merk vannhullet

Det er viktig å huske å markere vannhullet, både for å finne igjen hullet når en trenger det, og for å unngå å tråkke nedi ved et uhell. Til markering er en søkestang godt egnet.

Husk å knyte fast oppbevaringsposen til søkestanga på toppen, for da blir det mye lettere å se søkestanga dersom sikten er dårlig.

Det kan også være en fordel å ha refleks på søkestanga, slik at den er grei å se i mørket med hodelykt.

Andre vannkilder har større risiko 

Tradisjonelt har de som søker friskt vann i vinterfjellet, oppsøkt bekkefar og elveos. Imidlertid vil vi be folk ferdes med varsomhet i nærheten av elveos, ettersom isen der kan være usikker.

Det er også grunn til å merke seg at bekkedaler kan være skumle vinterstid, både på grunn av bratte skrenter som kun synes i terrenget og ikke på kartet, og fordi bratte lesider i bekkedaler kan utgjøre en risiko for skiløperutløste snøskred.

En annen utfordring kan være regulerte vann, som kan være skumle å gå ut på grunnet usikker is og mulige sprekkdannelser i isen som følge av nedtapping. Her kan en oppleve at det er vanskelig å finne overvann, fordi vannet i stedet for å bli presset opp gjennom isen er blitt tappet ut fortløpende, ettersom snøen har lagt seg.

Snø er ofte den vanligste vannkilden i vinterfjellet. Det er tidkrevende å smelte snø nok til både mat og drikke. I tillegg fyller en hel gryte snø ikke så mye når det er smeltet til vann. Dette vil være avhengig av hvor vannmettet snøen er i utgangspunktet, men av en gitt snømengde får en vanligvis om lag en tidel vann tilbake. 

En må ved snøsmelting konstant være oppmerksom på å etterfylle med mer ren snø etter hvert som snøen smelter. Samtidig må en hele tiden passe på brenneren for å unngå brannfarlige situasjoner.

Overvann kan gi lettere sekk og bedre miljø 

Når du ikke må bruke brenneren for å smelte snø trenger du heller ikke så mye brennstoff. Det gir en lettere sekk med mindre volum.

For det andre utsettes en for færre avgasser fra fyring, og dette er avgasser som kan være svært skadelige.

Begge deler bidrar således til å skåne både kroppen og det sårbare fjellmiljøet vårt.