Hvert vår mellomlander 30–40.000 gjess i Vesterålen. Når fuglen har fløyet, står bonden igjen med ødelagt eng. Det har stor betydning for videre matproduksjon.
Gresset som gror, er nemlig mat for sau og storfe.
En studie viser at rett blanding av gressfrø kan bidra til å redusere skadene som oppstår, etter at
tusenvis av gjess har fylt opp tanken før de fortsetter turen nordover.
Drivstoffet de flyr på, er nyspira gress.
Gresstest
I Andøy kommune i Vesterålen har forskerne testet ulike
arter og blandinger av gress i ulik skala og omfang for å vurdere toleranse for
beiting, gjenvekst og varighet.
Gårdbrukerne i
prosjektet opplever det samme år etter år: store mengder gjess lander på
markene.
Svalbardhekkende kortnebbgjess og hvitkinngjess om våren, og grågjess
gjennom hele vekstsesongen. Å prøve å jage dem er fånyttes, og jakt er ikke
mulig.
Bøndene ser derfor viktigheten av
å prøve ut skadeforebyggende tiltak. De gode erfaringene med de alternative
frøblandingene gir et nyttig supplerende verktøy til den pågående driften.
Feltregistreringer på Andøy.(Foto: Ingunn Tombre)
Forsøk både i felt og laboratorium
Det ble gjort forsøk under kontrollerte forhold i et
klimalaboratorium, feltforsøk, utført registreringer og undersøkelser på engarealer med nye
frøblandinger.
Gårdbrukerne fortalte i intervjuer om sine erfaringer
med ulike gressarter. De kom med forslag til løsninger der gressproduksjon
utfordres av beitende gjess.
På denne måten ble kontrollerte forsøk kombinert med praktisk gjennomføring.
– Noe av det mest
spennende er at det var så sammenfallende resultater både fra det som
gårdbrukerne i prosjektet selv erfarte og det som faktisk ble målt. Det nære samarbeidet med landbruket har vært en nøkkelfaktor i
prosjektet, sier prosjektleder og seniorforsker i NINA, Ingunn Tombre.
Tidligere vår
Våren kommer tre uker tidligere til Vesterålen enn
den gjorde på 1970-tallet.
Et varmere klima og utviklingen av nye
artsblandinger for gressproduksjon åpner for at det kan være engfrøblandinger
som kan være bedre under de rådende forhold. Dette sammenlignet med det som i dag er
den vanligste blandingen brukt i regionen, den såkalte Vesterålsblandingen.
Denne tradisjonelle timotei-dominerte blandingen er mye brukt i nordnorsk
landbruk på grunn av sin smakelighet og vintertoleranse. Ulempen er at
timotei ikke tåler beite så godt.
Fire gårdbrukere på Andøy etablerte arealer
med Vesterålsblanding. De etablerte også enger med alternative blandinger
dominert av enten hundegress, engsvingel, strandsvingel eller flerårig raigrass.
Annonse
Dette gjorde de for blant annet å kunne tallfeste produksjonen også når engene ble beitet av
gjess.
I gjennomsnitt ble det produsert flere fôrenheter på
arealer med alternativ frøblanding. Arealer dominert av hundegress ga i noen
tilfeller en ekstra avling. For arealer med Vesterålsblanding gikk andel sådde
arter ned med alder på engen, med en tilsvarende økning av ugress.
Studien viser at de nye frøblandingene kan bidra til økte avlinger og
hurtigere vekst, samt å bekjempe utfordringer med økt ugress på grunn av
gåsebeiting.
Klipping for å simulere gåsebeiting på NIBIOs forsøksfelt på Holt i Tromsø.(Foto: Sigridur Dalmannsdottir)
Nyttig for bonden
Gårdbrukerne har samfunnsansvar som
matprodusenter. Derfor anses forskning innen temaet som nyttig.
– Deres erfaring med disse utfordringene og god
agronomisk kunnskap gjør dem til verdifulle samarbeidspartnere når vi skal
finne løsninger og redusere konflikter der gåsebestander utfordrer en
bærekraftig landbruksdrift, sier Ingunn Tombre.
Om studien
Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Framsenter-instituttene NINA, NIBIO og NIKU, samt Norsk Landbruksrådgiving. Prosjektet har vært finansiert av Landbruksdirektoratets Klima- og miljøprogram.
