Å satse på de eksepsjonelle vitenskapelige begavelsene, går som en rød tråd gjennom universitetets historie.

– Universitetet har alltid vært opptatt av å legge til rette for de ypperste forskerne, konstaterer professor i historie, John Peter Collett.

Når det nyetablerte universitetet i Christiania ansetter astronomen Christopher Hansteen i 1814, er det knyttet store forventninger til hva denne vitenskapsmannen skal kunne uttrette.

Skulle bringe ære

– Hansteen får penger til en mer enn to år lang ekspedisjon til Sibir. Noen år sendere bevilges penger til et laboratorium på nivå med de ypperste i verden, og med de beste instrumentene det var mulig å oppdrive på den tiden.

– Observatoriet på Solli plass reises som et forskningssenter og som bolig for professoren selv. Det måtte praktiske argumenter til for å overbevise et sparelystent Storting om behovet. Når Observatoriet likevel ble til, skyldes det ikke minst ønsket om å gi Hansteen og hans elever mulighet til å hevde seg i europeisk vitenskap.

– Innsatsen skulle bringe det unge universitetet, og hele den norske nasjonen, ære. Hansteen blir da også universitetets første naturvitenskapsmann som oppnår internasjonal berømmelse, sier Collett.

Ekstraordinære professorater

Fra 1845 fikk universitetet innført såkalte ekstraordinære professorater, som skulle tilbys vitenskapelige begavelser for å knytte dem til universitetet. Disse skulle sikres tid til forskning og ikke tynges av undervisningsoppgaver.

En av de første som fikk, var matematikeren Sophus Lie. Stortinget bevilget slike professorater, noen ganger også av politiske grunner.

Venstrehistorikeren Ernst Sars var også blant dem som ble tildelt et slikt professorat. Han underviste langt mindre enn kollegene, og det gjorde han seg mektig upopulær på, forteller Collett.

Rockefeller som forskningsråd

Universitetshistorikeren mener at opprettelsen av Institutt for teoretisk astrofysikk i kriseårene på 1930-tallet, er spesielt interessant.

– I Svein Rosseland hadde universitetet en usedvanlig begavelse. I flere år hadde han arbeidet hos Niels Bohr i København, og senere i USA. Rosseland brukte atomfysikkens teorier i sine studier av himmellegemers oppbygning og bevegelser. Han hadde oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, sier Collett.

I 1928 fikk Rosseland professoratet i astronomi ved vårt universitet. Samtidig ble han tilbud en stilling ved Harvard-universitetet i USA, hvor vilkårene var langt bedre.

– Universitetet gjorde store anstrengelser for å beholde ham her. Gjennom amerikanske kolleger kom han i kontakt med Rockefeller Foundation, og stiftelsen sa seg villig til å finansiere et helt nytt institutt for ham i Oslo, forteller Collett.

I 1934 stod bygningen på Blindern ferdig, virkeliggjort av en gave på 105 000 dollar – den største gaven universitetet hadde mottatt siden 1811.

Vårt første SFF

Men gaven var ikke tiltenkt Rosseland og hans forskning alene; pengene skulle gi et helt miljø muligheten til å samarbeide om tverrfaglig forskning.

– For Rockefeller var det viktig at instituttet skulle være arbeidsplass også for nordlysforskeren Carl Størmer, grunnleggeren av den moderne meteorologien, Vilhelm Bjerknes og hans elev, Halvor Solberg.

– Med opprettelsen av Institutt for teoretisk astrofysikk, fikk vi vårt første senter for fremragende forskning, framholder Collett.

Han tviler på at universitetet selv hadde vært villig til å prioritere ett forskningsmiljø på denne måten, uansett hvor godt det måtte være.

– Å skaffe legitimitet til en beslutning om å ta penger fra noen og gi til noen få andre – de presumtivt beste – mener jeg var ganske utenkelig, i hvert fall i disse verste kriseårene i nyere norsk historie.

Renessanse for elitismen

I 1946 fikk Norge sitt første forskningsråd. Lenge opptrådte rådet omtrent på samme måte som Rockefeller hadde gjort: lovende forskningsmiljøer ved universitetet ble sikret støtte, gjerne knyttet til én person og hans eller hennes omgivelser.

– Forskningsrådet leter etter det fremragende, og satser på dét. Blant de første som får, er forskningsgrupen til professor i fysikalsk kjemi, Odd Hassel. Hassel mottok Nobleprisen i kjemi i 1969, dog for arbeid som var utført før forskningsrådet var etablert, sier Collett.

På 1970-tallet konstaterer historikeren at tankegang og retorikk legges om.

– De store satsingene innenfor Forskningsrådet ble underlagt mer politisk styring. Tenkningen på den tiden var svært demokratisk; det viktige var å løse samfunnets utfordringer i vid forstand, og forskningen skulle desentraliseres. Pengene ble fordelt på stadig flere, forteller Collett.

Det skulle gå om lag 20 år før jakten på de beste gjenopptas. Norge hadde greid å hevde seg under OL på Lillehammer i 1994. Spørsmålet nå var om landet var i stand til å skape en tilsvarende vitenskapelig elite.

– I skarp kontrast til 1970-tallet var det igjen tillatt å tenke elitistisk. Vitenskapens menn og kvinner måtte gå inn for å hevde seg i konkurransen med de beste forskerne i andre land.

– Norges forskningsråd ble kritisert for å strø pengene tynt utover. Og for ikke å satse på vinnerlag, på dem som har mulighet til å nå svært langt, og som fagfolkene selv vurderer som de beste.

– Når Forskningsrådet velger å institusjonalisere ordningen med sentere for fremragende forskning, må vi oppfatte det som et svar på denne kritikken, mener Collett.

Hvor legitimt?

De første sentrene ble utpekt i 2002 og 2003. Størsteparten av pengene som finansierer disse sentrene, kommer fra Forskningsrådet. Vertsinstitusjonene forplikter seg ikke desto mindre til å bidra med betydelige beløp.

– Under rektorvalgkampen i år ble spørsmålet reist om hvor legitimt det er å ta av universitetets egne penger og flytte over til disse stjerneforskerne. Historien viser oss at denne diskusjonen er like gammel som universitetet selv.

– Til alle slike satsinger er det kommet innvendinger om forfordeling og fortrengsel for andre, misunnelse og strid. Det å få gjennomslag slike prioriteringer innenfor universitetet, har bestandig vist seg å være vanskelig, konstaterer John Peter Collett.