Vi er ved Schengens yttergrense mot Russland i nord. Midt ute på Pasvikelva, like sør for grensestolpe 25 ved Nyrud, ligger en liten aluminiumsbåt og venter. Om bord sitter to mann med kikkert og en båtfører. De er ikke grensevakter.

I det klokka passerer ni vinkes det fra russisk side. Grensa er åpen. Båten krysser den usynlige grenselinja med kurs for holmen Vaarlamasaari på østsiden av elva. Det tar ikke mange sekunder. Elva er bare 100 meter bred akkurat her. På elvebredden står representanter for russiske grensevakter, det russiske Grensekommissariatet og naturreservatet Pasvik zapovednik og ønsker velkommen. 

Det er klart for årets første vannfugltelling. De neste åtte timene kan norske og russiske forskere bevege seg fritt over den stengte og ellers så strengt bevoktede grensen.

Sammen skal de telle alt av svaner, ender, gjess og andre vannfugler innenfor en strekning på drøyt ti kilometer. Tellingen gjennomføres to ganger hver vår. I tillegg telles det to ganger om høsten.

Tellinger siden 1996

Men først er det frokost. Det sosiale fellesskapet er en viktig del av det bilaterale forskersamarbeidet. Ved frokostbordet utveksles gode historier, felterfaringer og ferske fugleobservasjoner. Samtidig legges planene for dagen.

– Vannfugltellingene i Pasvikelva har pågått i 20 år, forteller forsker Paul Eric Aspholm ved NIBIO Svanhovd.

Han har vært med siden starten i 1996 og har tilbragt mange timer i båt på grenseelva. Det er ikke alltid like trivelig. Forsommerværet i Pasvik er mildt sagt ustabilt.

– Den ene dagen kan vi ha sol, vindstille og 20 varmegrader. Dagen etter kan vi ha vind og sludd, eller «Arktisk pollen» som vi kaller det her oppe.

Som om grensa ikke fantes

Vannfugltellerne fordeler seg på to båter, en på norsk og en på russisk side. Alle vannfugler skal registreres. Underveis møtes båtene for å diskutere grensekryssende fugler når flokker av kvinender og toppender svirrer frem og tilbake. Det er viktig å unngå dobbeltregistreringer. Kommunikasjonen foregår på en blanding av engelsk, russisk og norsk – i spedd vitenskapelige navn på artene.

Normalt er det strengt forbudt å krysse den norsk-russiske grensa. Men ikke i dag. Takket være velvillige myndigheter på begge sider og en klausul i grenseavtalen er det mulig å gjennomføre vannfugltellingene som om grensa ikke eksisterte.

– Det hele må planlegges i god tid, forteller Aspholm. Navnene på forskerne må meldes inn på forhånd. Deltagerne får tillatelse til å krysse grensa mellom gitte klokkeslett og innenfor et avgrenset geografisk område. Grensemyndighetene passer på at alt går riktig for seg.

Byttet ut gevær med kikkert

– Fire lappfiskender, to brunnakker og en kvinand.

Båtfører Egon Sotkajærvi manøvrerer båten forsiktig litt nærmere sivkanten. Til daglig er Egon driftstekniker ved NIBIO Svanhovd, men dagene med vannfugltelling er en kjærkommen avkobling. Mange steder er elva grunn, og det kan være krevende å føre båten fram og tilbake mellom sandbankene. Noen års erfaring kommer derfor godt med.

I Gjøkbukta er det spesielt grunt. Enkelte plasser er vannstanden under en halv meter. Da må vannfugltellerne ta årene fatt. Den grunne bukta er perfekt for gressender, som brunnakke og stokkand. Med hodet under vann og stjerten i været napper de vannplanter, insekter og mark fra bunnen. Flokker på mer enn hundre gressender er ikke uvanlig, spesielt om høsten.

Her finnes også bisamen – beverens lille fetter som egentlig hører hjemme i Nord-Amerika. De karakteristiske hyttene deres stikker opp som høystakker i sivet. Egentlig er det ikke siv, men elvesnelle – en vannplante som i tidligere tider ble tørket og brukt som tilleggsfôr til reinen i området.

– Vi pleier å gå i land ved Peisestua på Noatun, forteller Aspholm. Derfra kan de telle fuglene med teleskop uten å forstyrre dem. Større flokker må telles mens de ennå ligger på vannet. Hvis de letter mister forskerne raskt oversikten.

Den karakteristiske Peisestua, med det pyramideformede taket, ble bygget av ornitologen Hans Thomas Lange Schaanning allerede i 1907. Schaanning bodde i Pasvikdalen fra 1902 til 1911, først på russisk side senere på norsk side. Der livnærte han seg av jakt og innsamling av egg og skinn til vitenskapelige formål. Drøyt hundre år senere har ornitologene byttet ut gevær med kikkert.

Sangsvaner og dvergmåker

I teleskopet åpenbarer det seg flere ulike arter. Stjertender, laksender og krikkender. Mest iøynefallende er en flokk på 65 sangsvaner.

– Det ligger ofte mange svaner her på denne tiden, forklarer Paul Eric Aspholm. Egentlig er vi jo midt i hekketida, men dette er nok ikke-hekkende individer. Kanskje yngre fugler. Vi vet ikke sikkert.

Noen dvergmåker jager nyklekte fjærmygg midt ute på Fjærvannet. Arten ble første gang funnet hekkende i Pasvik i 1999 og er fortsatt en sjeldenhet de fleste steder i landet. Ved første øyekast ligner dvergmåka en liten hettemåke, men den svarte hetten strekker seg lenger ned i nakken. Dessuten har de voksne fuglene gråsvarte vingeundersider.

 – Dvergmåka er den eneste måkearten som nesten utelukkende spiser insekter, forklarer Aspholm. Du finner den aldri ved søppelplasser eller gatekjøkken i de store byene.

Gamle boplasser

Underveis nordover passeres flere gamle vakttårn fra Sovjettiden. Noen av dem er i ferd med å falle fra hverandre. Her finnes også rester etter gamle boplasser.

I dag er det imidlertid ikke mange mennesker å se. Den russiske elvebredden inngår i naturreservatet Pasvik zapovednik – et verneområde på 147 kvadratkilometer som ble opprettet i 1992.

I tillegg er området en del av grensesonen. Her får heller ikke russere oppholde seg uten spesiell tillatelse.

Lærte russisk i hvaltønna

Ved den norske holmen Råkoppisaari tar vannfugltellerne en velfortjent pause. Her nytes medbragte matpakker og kaffe fra termos. Aspholm har trekoppen, som han også har med når han svømmer rundt på jakt etter elvemuslinger, vannplanter og fisk.

Aspholm er opprinnelig fra Aust-Agder, men har tapt sitt hjerte til Nord-Norge.

– Jeg begynte på Svanhovd høsten 1995, forteller han. De siste tjue årene har jeg hatt hele Barentsregionen som arbeidsfelt – et område som tilsvarer en fjerdedel av Europa. Tidligere jobbet jeg med marin zoologi. 

– Som vitenskapelig assistent dro jeg på raid langs kysten av Nord-Norge for å registrere sel og hval. Jeg var også med på hvalfangst noen sesonger. Det var der jeg kom i kontakt med russiske forskere. Jeg lærte meg det kyrilliske alfabetet – mer eller mindre i tønna på hvalbåten.

– Kan lære av hverandre

Aspholm mener at internasjonalt miljøvern er viktig. Dyr, fugl, fisk og insekter ser ingen grenser. Det gjør ikke miljøproblemer og klimautfordringer heller.

Han får støtte fra sin russiske kollega, Natalia Polikarpova:

– De grensekryssende vannfugltellingene er enestående i sitt slag, forteller hun. Det er fantastisk at vi har klart å videreføre dem. Det er viktig med erfaringsutveksling mellom våre to land. Vi kan lære av hverandre.

– Personlig er jeg kjempeglad for å ha fått anledning til å være med på dette. For 15 år siden kunne jeg ikke så mye om fugler. Gjennom samarbeidet har jeg fått ny kunnskap. I tillegg har jeg fått lære spennende mennesker å kjenne. Det er også viktig, sier hun.

– Vi har fått lære hvordan mennesker lever og arbeider på den andre siden av grensen. Fuglene forener oss.