Sosiale forskjeller i fysisk aktivitet

En internasjonal undersøkelse har nylig vist at de generelle helseforskjellene er større i Norge enn i andre land. Nå viser en norsk undersøkelse at det også er store ulikheter når det gjelder fysisk aktivitet i befolkningen. Har du høy utdanning, god økonomi og er bosatt i en by, er du trolig blant de mest fysisk aktive i befolkningen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Forskjellene slår særlig ut blant de “seriøse mosjonistene” som trener fra én til fire ganger i uken, forteller Gunnar Breivik, den nye rektoren ved Norges idrettshøgskole. Han har studert tendenser i norsk idrett de siste ti årene ved hjelp av data fra Norsk Monitor, og ser at utdanning og inntekt betyr mer for om man driver idrett enn hva kjønn og alder gjør. - Det er paradoksalt. Til tross for at vi har forsøkt å lage et egalitært samfunn, basert på lik utdanning for alle, blir de sosiale forskjellene bare større, sier han.

Breivik mener at en forklaring på den økende forskjellen er at arbeiderklassen tidligere fikk fysisk aktivitet “gratis” gjennom fysisk arbeid, for eksempel i primærnæringene og industrien. De hadde derfor ikke det samme behovet for å drive fysisk aktivitet i fritiden som den stillesittende middelklassen hadde. Nå har i større grad også de med lav utdanning stillesittende yrker. Og disse må endre sin livsstil, hvis det ikke skal gå utover helsen, mener Breivik.

Tyngre 40-åringer

Mye tyder nemlig på at livsstilen vår totalt sett blir stadig mer inaktiv. Det viser seg på folks vekt: - Til tross for et magrere kosthold, er den 40 år gamle mannen blitt 4,5 kilo tyngre enn han var for 15-20 år siden. Det har ikke vært noen dramatiske endringer i befolkningens treningsnivå de siste ti årene, men vi er likevel mindre fysisk aktive. Dette skyldes sannsynligvis at folk beveger seg mindre i sammenheng med arbeid og transport, mener Breivik. Noen prøver å kompensere dette med økt aktivitet på fritiden. Men rundt en tredel av oss ser ut til å være nesten totalt inaktive. - Disse har et problem hvis de heller ikke er i fysisk aktivitet i forbindelse med transport eller jobb, sier idrettsprofessoren.

De eldste lever sunnest

En annen tendens Breivik har registrert er at aktivitetsnivået innen idrett i de yngste aldersgruppene har sunket dramatisk de siste ti årene. Spesielt stort er frafallet fra organisert idrett i aldersgruppen 16-19 år. - Idrettslagene satser på de beste, derfor faller mange ut. Det er synd, mener Breivik. Dataene han jobber med, viser at de over 65 år nå er nesten like aktive som personer over 25 år. - Den generasjonen som nå er over 55 år og vokste opp like etter krigen, fikk inn med morsmelken at de skulle leve sunt. Dette har vært en videreføring av mellomkrigstidens ideologi med at fysisk aktivitet og idrett skulle styrke arbeiderklassen både fysisk og moralsk. De har vokst opp med en protestantisk arbeidsetikk, med vekt på nøysomhet og utholdenhet, og har fortsatt der. Dette har igjen gitt dem en helsemessig fordel som senere generasjoner ikke har fått, sier han.

Den ensomme jogger

De frivillige organisasjonene har først og fremst forsøkt å rekruttere til idrett i fellesskap med andre. Men når Ola og Kari nordmann skal drive idrett, foretrekker de i våre dager aktiviteter som kan utføres på egen hånd - og da gjerne for å forbedre utseendet og redusere vekten. Færre og færre tiltrekkes av det sosiale fellesskapet som idrettslagene tilbyr. Aerobic, jazzballett, styrketrening, vektløftning og sykling er alle eksempler på aktiviteter som er i vekst. Det å drive aktivitet for å oppnå bestemte effekter, for eksempel å gå ned i vekt eller forbedre utseendet på annen måte, øker jevnt og trutt.

Powered by Labrador CMS