Mennesker reagerer ulikt på katastrofale hendelser. De første reaksjonene er ofte sjokk, redsel og tristhet.

Man kan også føle seg forvirret og desorientert. Søvnvansker, uro, skvettenhet og kroppslige plager som hodepine og magesmerter er også vanlig, sier Psykolog og førsteamanuensis Tine Jensen ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Hun jobber for tiden med informasjonsmateriell tilpasset fagpersoner, berørte og publikum, om konsekvenser av slike hendelser og hva man kan gjøre for å mestre slike situasjoner.

Enkelte kan utvikle posttraumatisk stress.

– Når man har opplevd intens redsel slik flere gjorde på Utøya, og noen i Regjeringskvartalet, kan man bli redd for at det som skjedde på en eller annen måte skal gjenta seg, sier Jensen.

Konstant frykt

Dette kan føre til at kroppen blir gående i konstant fryktberedskap og nervesystemet blir overaktivt. Man kan få vondt i hodet, føle seg svimmel eller anspent i muskulaturen.

Den kroppslige aktiveringen kan også gjøre at man blir fort irritert eller sint, og skvetter lett. Mange kan oppleve problemer med å konsentrere seg. Flere kan også se for seg skremmende bilder fra det som har skjedd.

– Dette kan føre til at man forsøker å unngå alt som minner om det som har hendt; tanker forbundet med hendelsen eller steder, personer eller aktiviteter som kan minne om hendelsen.

Noen har mistet et familiemedlem, en god venn eller en kollega. Sorg er en naturlig reaksjon på å miste noen som har stått nærme. For å komme videre i en sorgprosess er det avgjørende at den som har lidd tap greier, eller får hjelp til, å akseptere tapet og føle på smerten over at personen er borte.

− Men det er også viktig å bygge opp en forståelse av seg selv uten den andre og etter hvert begynne en tilpasning mot hverdagen uten personen man har mistet, sier Tine Jensen.

Dette forutsetter at man kan tenke på den døde, for eksempel gjennom aktiviteter man gjorde sammen, samt kjenne på følelser som anger eller skyldfølelse for ting man gjorde eller sa, eller erkjenne at man ikke kunne redde den avdøde.

Traumatisk sorg

Et traume som fører til tap av en nær person kan føre til traumatisk sorg. Ved traumatisk sorg kan sorgprosessen forstyrres av symptomer som oppstår som et resultat av det traumatiske ved selve hendelsen.

Hver gang man tenker på den døde kan påtrengende tanker omkring dødsfallet dukke opp og fremkalle intens redsel. Traumatisk sorg oppstår når traumesymptomene vanskeliggjør sorgbearbeiding.

Mennesker som mistet et familiemedlem eller en nær venn etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet eller skytingen på Utøya kan oppleve at tanker om personen vekker til live sterke minner om den farefulle og skjebnesvangre situasjonen som førte til at personen døde.

− Disse tankene kan gjøre at det tar lang tid å komme videre i livet. Det er viktig at myndigheter og helsepersonell sørger for at de som trenger oppfølging får det, understreker Jensen.

− Tiden det tar å bearbeide slike hendelser er avhengig av individuelle egenskaper, hvor alvorlig opplevelsene var, grad av livsfare, grusomme vitneopplevelser, skader og eventuelt tap av familie eller nære venner, fortsetter hun.

Hva kan vi gjøre?

Noen kan utvikle vansker de kan trenge hjelp til å mestre, men Jensen understreker at mennesker har en utrolig evne til å håndtere vanskelige livshendelser.

– I den første tiden er det viktigste stabilisering, gjenopplevelse av trygghet, hjelp til mestring av hverdagslivet, følelse av samhold og gjenopprettelse av håp for fremtiden.

Det anbefales at man forsøker å opprettholde rutiner og gjøre ting som gir energi og glede.

Vedvarende støtte fra familie, venner og kollegaer har stor betydning for bearbeidelsen.

Barn og ungdom som er rammet og som er i sorg har behov for trygge og stabile rammer, en åpen dialog og konkret informasjon om det som har skjedd og hva som kan være vanlige reaksjoner, hjelp til mestring og regulering av følelser, og ikke minst hjelp til å endre destruktive tanker som kan ha utviklet seg, for eksempel overlevelsesskyld.

− Berørte trenger noen å snakke med over tid, noen som er der, lytter til det de har å si og viser forståelse for sorgprosessen.

– Dessuten vil enkelte ha behov for hjelp til å komme tilbake til dagliglivet, gjenoppta rutiner og få nok mat og søvn. Behovet for støttepersoner er sterkt etter å ha opplevd slike traumatiserende hendelser, sier Jensen.

Hun minner om faren ved å glemme de overlevende. Da Jensen forsket på Tsunami-ofrene fra 2004 oppdaget hun at flere av de overlevende hadde skyldfølelser og dårlig samvittighet for å ha overlevd, og at de ikke kunne gjøre mer for å redde andre.

− Det er viktig å minne de berørte på at det utelukkende er gjerningsmannen som er ansvarlig for det som skjedde, avslutter Jensen.