Mange barn og unge med fysiske funksjonshemminger, såkalte sjeldne diagnoser, trives med å være fysisk aktive i fritiden, og de vil delta i gymmen på skolen.

Det melder gutter og jenter som Ellen Berg Svendby har vært i kontakt med i sitt doktorgradsprosjekt.

Flere opplever likevel at de ikke passer inn i gymtimene.

Gap mellom politikk og praksis

Skolen skal tilby alle barn og unge tilpasset og likeverdig opplæring i en inkluderende fellesskole. Dette gjelder selvsagt også faget kroppsøving.

Svendbys studie viser, i likhet med internasjonal forskning, at det er et gap mellom visjonene om en inkluderende skole, og det barna opplever i praksis.

Les mer: Gym uten glede

Ungenes, foreldrenes og kroppsøvingslærernes forståelse av inkludering stemmer godt overens med de utdanningspolitiske ambisjonene for en inkluderende skole. Sentralt står verdier som fellesskap, demokrati, likeverd og sosial rettferdighet.

Samtidig viser studien at dette kan være vanskelig å følge opp i praksis, når andre verdier står sterkere.

Gym – en bremsekloss for inkludering

– Hvorfor er det så utfordrende å følge opp idealene om en inkluderende opplæring?

– Kroppsøvingsfaget domineres av verdier som anerkjenner bestemte prestasjonsformer. Det finnes “riktige” måter å bevege seg på og tradisjonelle idrettslige ferdigheter som kroppsøvingslærere viderefører, forklarer Svendby.

Hun mener at faget bygger på en snever forståelse av kroppslig bevegelse.

–  I tillegg gjennomsyres faget og samfunnet for øvrig av et kroppsideal hvor bestemte evner, ferdigheter og type kropper verdsettes og favoriseres, mens andre marginaliseres og ekskluderes, fortsetter Svendby.

Idealet om kroppsøving for alle stemmer ikke med virkeligheten, mener hun. Mange unge strever med å passe inn i faget. Deres deltagelse er avhengig av hvilke aktiviteter som pågår og prisgitt læreren.

Flere av elevene pendler mellom å være innenfor og utenfor opplæringstilbudet og klassefellesskapet.

Ungene opplever at det er de som er problemet når det er vanskelig eller umulig for dem å delta i gymtimen. Resultatet blir isolering og utestenging.

 Søkelyset bør rettes på å endre tilbudet og pedagogikken i kroppsøving, mener Svendby.

Kroppsøving fremstår som et konservativt fag. Til tross for at elevmangfoldet i skolen har økt, har faget ikke beveget seg i takt med omgivelsene.

– Kroppsøving skal være så mye mer enn disiplinering av kroppen for å bli svett. Og faget må heller ikke reduseres til og legitimeres kun som helsefremmende tiltak for å få barn og unge til å bevege seg mer. Altfor mange gymtimer blir brukt til ballspill,  spesielt fotball, mener forskeren.

• Les mer: Vil ha mindre fotball i gymtimene

– I stedet for å lære nye måter å bevege seg på, oppleve mestring og læring, utfordre seg selv og sin egen kropp, ender altfor mange unge opp med å mislike kroppsøving. Det er forferdelig synd og helt unødvendig, poengterer hun.

Hun mener kritisk refleksjon må vektlegges mer i lærerutdanningen. Studenter som begynner på en faglærerutdanning i kroppsøving må bli utfordret på egne erfaringer med idrett og fysisk aktivitet. Hvis ikke tidligere erfaringer blir utfordret, overføres de videre i studiene og i lærerpraksisen.

• Les mer: Gammeldagse gymlærere

Gymlæreren skjønner ofte ikke at deres egne positive erfaringer med idrett og aktivitet ikke nødvendigvis skaper god læring og mestringsopplevelse for alle.

Læring for alle

– Hva skal til for at kroppsøvingsfaget i større grad kan være en læringsarena for alle?

– Det er utfordrende å endre fagets vedtatte sannheter i et samfunn som verdsetter effektivitet, prestasjoner, konkurranse og målbarhet. Vi har likevel et valg.

– Det er mulig å tenke annerledes om kroppsøving hvis vi virkelig ønsker et inkluderende og likeverdig kroppsøvingsfag for alle. I stor grad handler dette om pedagogikk og hvordan lærere forstår bevegelse, sier Svendby.

Hun mener at som i annen undervisning kan også metodene i kroppsøving varieres. Det går an å ta i bruk mer problembasert læring, å tenke på hvordan timene og klassen kan organiseres på nye måter, for eksempel ved å dele inn i mindre grupper som gjør ulike ting.

– Og ta i bruk ungenes og foreldrenes kompetanse og ressurser for å få alle barn til å trives! Deres kompetanse er ofte en uutnyttet ressurs i arbeidet med å skape et inkluderende læringsmiljø for alle, avslutter Svendby.