Ved å bruke ikke bare de søte, men også de semibitre og mer motstandsdyktige lupinvariantene i fiskefôr, er det mindre behov for bruk av sprøytemidler.

Det har chileneren Edison Rodrigo Serrano Gutierrez kommet frem til i sin doktorgradsavhandling ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Doktorgradsprosjektet er et samarbeid mellom Aquaculture Protein Centre, UMB og Universidad Católica de Temuco, Chile.

Resultatene betyr at plantedyrkere i Chile kan dyrke bitrere lupinvarianter for fôrproduksjon.

Selv om frøene fra planten lupin er rike på protein, er det begrenset hvor mye de har vært brukt i fiskefôr. Grunnen er blant annet den bitre smaken og mangel på kunnskap om hvor høyt nivå av lupin fisken tolererer.

En bitter proteinkilde

I Chile er oppdrettsnæringen stor, og i likhet med i Norge er det behov for å finne alternative fôrmidler til fiskemel.

I Sør-Amerika vokser det et mangfold av lupintyper. Veksten er godt tilpasset klimaet, og det er stor interesse for produksjonen.

Lupiner er en belgfrukt og lupinfrø har et høyere proteininnhold enn både erter og soyabønner. Laksen trenger et fôr med høyt proteininnhold, og lupinene er derfor en interessant proteinkilde.

Problemet er at lupiner også inneholder alkaloidene lupinin og spartein. Alkaloider er et fellesnavn på en stor gruppe nitrogenholdige, skadelige eller giftige forbindelser. Mange av dem finnes i planter.

– Disse stoffene har ofte en bitter smak. Det er derfor lupiner får stå i fred for beitedyr, sier Serrano.

Fant toleransegrensen

For å finne grensen for hvor mye lupiner regnbueørret er villig til å spise, og grensen for hvor mye alkaloider fisken kan tåle, gjennomførte Serrano en serie fôringsforsøk på regnbueørret med ulike innblandingsnivå av både hvite lupiner og de to alkaloidene lupinin og spartein.

Resultatene viser at fisken tolerer et høyt nivå (opp til 50 prosent) av hvite lupiner uten at det fører til verken redusert vekst eller påvirker organer eller organvekter. Fettsyreprofilen av fiskefileten endrer seg imidlertid litt når lupinnivået oversteg 30 prosent i fôret.

Da nivået oversteg 100 mg alkaloider per kilo fôr, førte den bitre smaken av alkaloidene til redusert fôropptak, og dermed også redusert tilvekst.

Kan bruke halvbitre lupiner

–Men inntil 100 mg alkaloider pr kg fôr er et nivå som ligger langt over det nivået som har vært vanlig å bruke i fôr i dag. Resultatene betyr at planteforedlerne i Chile kan produsere halvbitre lupintyper som inneholder 10 ganger mer alkaloider enn dagens søte lupinvarianter, sier Serrano.

For å øke bruken av planten til fôr har plantedyrkere forsøkt å redusere innholdet av alkaloidene.

– Lupiner med høyt innhold av alkaloider er lettere å dyrke, fordi alkaloidene er plantens selvforsvar mot beiting, insekter, skadedyr og sopp. Lavt innhold av alkaloider i plantene gjør at det må brukes mer sprøytemidler i produksjonen, forteller Serrano.

Ingen kortsiktig helserisiko

Det har vært rapportert om mange typer skadelige effekter av høye doser med enkelte alkaloider. Derfor ville Serrano sjekke om alkaloidene hadde skadelige virkninger på helsen til fisken.

Det ble prøvd ut dietter med opptil 5000 mg/kg fôr.

– Resultatene viste at de høye dosene med lupinin og spartein hadde klart negativ effekt på smakelighet, og derfor også fôropptaket. Alkaloider i så høye doser medførte allikevel ikke noen påviselig kortsiktig risiko for helsen til fisken, sier Serrano.

Kilde: 

Edison Rodrigo Serrano Gutierrez, Biologiske responser i regnbueørret (Oncorynchus mykiss) etter fôring med frø fra lupiner og quinolizidine alkaloider, PhD-avhandling, UMB, april 2011