- Det er urettferdig å rope «hører du ikke hva jeg sier?!». For høye kvoter og overkapasitet skyldes ikke dårlig hørsel, men en grunnleggende mangel på forståelse for komplekse og dynamiske systemer, sier Erling Moxnes som er professor i systemdynamikk ved Universitetet i Bergen.

- Skal man forbedre forvaltningen av fiskeressursene, må forskerne lære å formidle kunnskapen på en annen måte. Nå blir viktige faktorer oversett i den politiske prosessen, noe som fører til risikable forenklinger og en strategi som gir betydelig lavere økonomisk utbytte enn man kunne ha hatt, sier Moxnes.

Forvaltningsproblematikk

Kontoret hans på Institutt for Informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen er tapetsert med simuleringsutskrifter og grafer fra reindriftseksperiment, samt oljeutvinning- og fiskeriflåteforsøk.

Erling Moxnes har arbeidet med forvaltningsproblematikk i over ti år. Gjennom en rekke undersøkelser har han sett på hvorfor kvoter og kapasitet har en tendens til å bli for høye.

Blant annet har han vært opptatt av hvordan misforståelser oppstår i overføringen av kunnskap, og spørsmål knyttet til usikkerhet og målefeil i bioøkonomiske systemer.

På oppdrag fra Forskningsrådet ledet han før sommeren arbeidet med å prioritere forskning for å redusere usikkerhet i bestandanslag, og for å finne bedre forvaltningsstrategier. På grunnlag av denne rapporten lyses det nå ut midler i forskningsprogrammet «MARE».

Dårlige beslutninger i god tro

Hvert år gjør havforskerne et anslag over torskebestanden. På 1990-tallet la havforskerne frem optimistiske prognoser og kvotene var svært høye. Resultatet fra årets vintertokt skapte imdlertid store bølger i fiskeri-Norge: Fire årsklasser av torsk var svake og fjorårsklassen var praktisk talt utryddet. Dermed kan fisket de nærmeste årene være truet og det vil ikke være bruk for store deler av flåten. Det blåste opp til storm i mediene: Er vi i ferd med å ta knekken på Norges viktigste matfisk?

- Det er lett å være etterpåklok å skylde på havforskerne når overoptimistiske anslag får slike langsiktige konsekvenser. Men selv om forskerne kan bli flinkere til å gjøre bestandanslagene mer presise, må man huske på at slike målinger alltid innebærer en viss grad av usikkerhet. Derfor blir det ekstra viktig å finne frem til en strategi som ikke fører til overfiske dersom det skulle vise seg at man har gjort et altfor optimistisk anslag av bestanden. Ser man på dagens situasjon med en lav bestand, tror mange at den vil øke igjen bare man reduserer fangsten, sier Moxnes.

- Det høres vel riktig ut?

- Ved siden av å være preget av usikkerhet, er bioøkonomiske systemer kompliserte og dynamiske. Forenkler man dynamikken for å gjøre enkle resonnementer, blir det ofte feil. Det er nemlig ingen direkte, algebraisk sammenheng mellom fangst og bestand, slik man kanskje skulle tro. En helt vesentlig variabel utelates: Tilveksten. Den er igjen avhengig av andre faktorer som miljø- og klimaeffekter, samt størrelsen på loddebestanden som torsken lever av.

- Hvis fangsten hele tiden er større enn tilveksten vil bestanden fortsette å synke selv om man reduserer fisket. Det er som med badekaret hjemme. Dersom man tapper ut mer enn man fyller på, går karet etterhvert tomt. I de siste årene har man bare redusert kvotene forsiktig nedover i forhold til anbefalingene, men siden fangsten likevel har vært større enn tilveksten, har situasjonen faktisk blitt verre, forklarer Moxnes.

Ved hjelp av metoden SOPS (Stocatic Optimatizon in Policy Space) har han laget analyser som viser at man ikke skal gire opp kvotene selv om bestanden synes å være høy.

- Vi har regnet ut at hvis man går ut fra 40 prosent målefeil, og derfor er mer avventende og forsiktig med fangst selv om man får høye bestandsanslag, så vil det faktisk lønne seg på lang sikt. Dette gjelder selv om det skulle vise seg at bestanden var større enn antatt. Torsken har lang levetid og den fisken som ikke fanges umiddelbart er i stor grad tilgjengelig som større fisk i etterfølgende år. Nå dreier fiskeridebatten seg ofte om at havforskerne tar feil, og den opplagte konklusjonen er at de må bli flinkere. Våre beregninger viser at presisjon er verdifull, men ikke for enhver pris. Da er det viktigere å korrigere kvotestrategien i lys av målefeilene.

- Men havforskerne har vel tatt tilveksten og usikkerheten med i beregningen av bestandsprognosene? Og i så fall legger jo dette føringer for kvotebestemmelsene?

- Etter mine analyser av kvotestrategi ga havforskerne en altfor høy anbefaling i 1997. I de etterfølgende årene var det de besluttende myndighetene som satte kvotene høyere enn anbefalingene. I disse årene ble derfor fangsten større enn tilveksten. For beslutningstakere og andre som benytter intuisjon, faller tilveksten ut av beslutningene, både fordi den er vanskelig målbar og kanskje aller helst fordi den ikke inngår eksplisitt i de flestes mentale modeller. Dermed blir dårlige beslutninger tatt med god hensikt, sier Moxnes og legger raskt til at den forenklede intuitive forståelsesmodellen er nærmest allmenn. Både forskere, masterstudenter, byråkrater og ansatte i fiskerinæringen har bommet kraftig i ulike simuleringsforsøk han har foretatt når det gjelder forvaltning av fornybare naturressurser.

Tjener på reduksjon

For noen år siden deltok 83 personer i et av Moxnes’ eksperimenter - et slags dataspill i fiskeriforvaltning. De simulerte en rolle hvor de skulle forvalte og utnytte en torskebestand i en privat fjord i tyve år. De aller fleste forsøkspersonene overinvesterte kraftig i fangstkapasitet. I tilsvarende eksperiment for forvaltning av reinbeiter tar de fleste deltakere knekken på lavbeitene. I et eksperiment prøvde hele 25 prosent til slutt å øke reintallet i et desparat forsøk på å redde laven.

- Det viser hvor frustrert man kan bli når de mentale modellene man vanligvis har suksess med ikke kan benyttes i de akkumulerende prosessene som beskriver lav- og fiskeressurser. I kognitiv psykologi brukes betegnelsen «overconfidence» for å beskrive den overdrevne tiltroen man har til sin egen beslutningsevne. Når det viser seg at det for «beholdningsressurser» må helt andre mentale modeller til, blir forskernes formidlingsoppgave enda mer krevende og viktig.

Moxnes mener man først og fremst må begynne å fokusere mer på tilvekstens betydning for bestanden. Slik kan beslutningstakerne bli mer bevisst på «badekarmodellen» og tenke mer langsiktig. Han mener også at havforskernes modeller kan kritiseres for å være for fokusert på biologien, og i for liten grad tar vare på økonomiske hensyn. Det er ofte mye å tjene på å redusere kvotene.

- Jeg hørte en historie fra Australia om et fiskeri som opplevde at myndighetene gjennomførte en drastisk reduksjon i kvotene. Den som eide storparten av flåten ble så sint at han sparket til skrivebordet og knakk stortåen - han trodde at dette vil koste ham dyrt. Få år senere tjente han imidlertid mer enn noen gang. Bestanden hadde tatt seg kraftig opp og han kunne fiske på en stor biomasse.