I Norge produseres det mer enn 15 millioner måltider laks per dag. Oppdrettslaks er Norges mest lønnsomme matproduksjon og antakelig den eneste næringen som ikke får subsidier.

– Samtidig er det vanskelig å finne en matvare som er mer omstridt. Vi har overlatt mye av diskusjonen til særinteresser som gjerne går i hver sin skyttergrav. Enten omtales oppdrettslaks som dyremishandling og en miljøkatastrofe, eller den hylles som løsningen på verdens matproblem, sier Marianne Lien.

Hun er professor, sosialantropolog og forfatter av en fersk bok om laks og lakseoppdrett. I mer enn ti år har Lien forsket på oppdrettslaks, først på feltarbeid i Tasmania, senere i Norge og sist i samarbeid med professor John Law.

Ikke lenger potteskår og beinrester

Gjennom fire år har Lien og Law gjort feltarbeid på ulike oppdrettsanlegg for å lære mer om det som etter hvert har blitt vårt viktige husdyr.

– Feltarbeid gir unik innsikt i den daglige driften i oppdrettsnæringen og gjør det mulig å få øye på utfordringer og dilemmaer. Det finnes vel ikke den nordmann som ikke har vært i et fjøs eller på besøksgård for å se hvordan kyrne, grisene og sauene har det. Langt færre har satt sine ben på et oppdrettsanlegg, sier Lien.

Hvordan endrer oppdrettslaksen grensene mellom fisk og dyr, mellom vill og tam og mellom lokale og globale produksjonssystemer? Dette er spørsmål forfatteren tar for seg i boken. Hun beskriver oppdrett eller havbruk som et kontinuerlig eksperiment i skjæringsfeltet mellom vekslende interesser.

Lien håper at forskningen hennes vil bidra til å nyansere debatten og å bringe ny kunnskap om næringen. Men framfor alt er hun interessert i å finne ut hva som skjer når fisk blir husdyr, såkalt domestisering.

– Tidligere studier av domestisering handler gjerne om det som skjedde for mange tusen år siden og er basert på potteskår og beinrester. Havbruksrevolusjonen, som vi har vært vitne til de siste 50 årene, gir oss en unik mulighet til å følge en liknende prosess så å si mens den pågår, sier Lien.

Femdobling eller på land?

Vi står overfor store politiske utfordringer både når det gjelder villaks og tamlaks: Hvor mye skal vi gjøre for å beskytte villaksen? Og hvor mye mer kan oppdrettsanleggene ekspandere – og på hvilke premisser?

– Avgjørelsene som skal tas, fordrer en opplyst befolkning. Mens noen argumenterer for en femdobling av produksjonen, ønsker andre å flytte hele produksjonen på land i lukkede tankanlegg. Det som startet som en attåtnæring, er blitt en stadig mer ekspansiv industri. Vi må spørre oss om vi tåler mer vekst.

Stuerent å snakke om laksens ve og vel

Mens Lien var på feltarbeid, ble fisk i juridisk forstand «dyr», ifølge norsk lov, med samme krav på beskyttelse om andre husdyr.

Dermed ble tamlaksen sidestilt med kua og grisen. De praktiske konsekvensene ble store. Lakseslakteriene er nå bygget slik at laksen bedøves elektrisk før den avlives. Velferdskurs er obligatorisk for alle som jobber på anlegg. Det er nå blitt stuerent å snakke om laksens ve og vel.

– Som observatør på velferdskurs la jeg merke til at medarbeiderne på merdene viste en overraskende stor oppfinnsomhet og omsorg for laksen i ulike livsfaser. Og det ble tydelig for meg hvordan de som jobber tett med laksen ser muligheter for forbedring, som tidligere ikke ville vært mulig å fange opp.

– Hvordan vil du si at oppdrettslaksen i anleggene har det?

– Det er vanskelig å vite hvordan tamlaksen har det som individ, men medarbeiderne på oppdrettsanleggene følger godt med på hvordan den har det på hver enkelt merd og i hver enkelt tank. Vi vet jo ikke om tam-laksen ønsket at den var en vill-laks. Det vi vet er at den får all maten den trenger og at den aldri må være sulten. Den ser ut til å ha det bra, der den svømmer og spiser.

Hvorfor sier vi «rømt»?

Vilkårene for villaksen er det motsatte; en kamp for tilværelsen, der svært få individer overlever. Den har dårlige odds fra den er yngel, og må kjempe for føden fra elva til havet og tilbake igjen.

I oppdrettsbransjen og i nyhetsbildet hører vi stadig om rømte oppdrettslaks, uten at det stilles spørsmål ved det. Det gjorde heller ikke sosialantropologen i begynnelsen av forskningsprosjektet.

– Men etter hvert begynte jeg å spørre meg selv: Hvorfor kaller vi den egentlig «rømt»? Laksen bryter seg jo aldri ut av fangenskap. Den kommer på avveie fordi garnet i mærene blir ødelagt av storm, en propell eller annet. Den gjør med andre ord ikke noe aktivt for å bryte seg ut. I stedet for rømt laks, kunne vi kanskje heller snakke om hjemløs eller fredløs laks, sier hun. 

Fortsatt et stort eksperiment

Det er, ifølge Lien, mange feiloppfatninger om laksehold, blant annet at det brukes mye antibiotika i oppdrett.

– Antibiotika er ikke lenger et problem i lakseoppdrett, takket være vaksiner. Blant andre mer påtrengende spørsmål er lus, som får mye oppmerksomhet og ikke minst ressursbruken i et globalt perspektiv. Hvor mye kan vi tillate oss å utarme marine ressurser i andre land for å fore vår laks? Hvordan kan vi gjøre lakseindustrien mest mulig bærekraftig?  Dette er spørsmål det er viktig å få svar på, sier Lien.

Hun understreker at oppdrett er en fersk industri. Vi har bare 10 til 12 års empiri med lakseoppdrett i storskala i Norge.

– Vi vet ikke nok om hva oppdrettsnæringen gjør med miljøet. Lakseoppdrett er fortsatt et stort eksperiment, understreker hun. 

En knapp på laksen

Marianne Lien ser for seg at vi kan komme i en situasjon der vi må vi ta stilling til hvilket husdyr vi skal prioritere innenfor industrielt husdyrhold.

– Vi kan måtte velge hvilke dyr – på land eller under vann - det er verdt å fore opp, gitt begrensede ressurser. Skal vi gå for kylling, svin, ku, eller laks? spør hun retorisk. Lien understreker at laks utnytter fôr mer effektivt enn de fleste firbente, blant annet fordi den bruker mindre energi på å holde seg «oppreist».

– I et land som Norge med så mange fjorder, ligger forholdene svært godt til rette for lakseoppdrett. Laksen lærer oss hver dag noe nytt om husdyrhold under vann. Kanskje morgendagens mat blir marine ressurser som karpe, tang eller mindre planktondyr. Vi er bare i startfasen ved utforskningen av det marine matfatet, sier sosialantropologen. 

Referanse: 

Marianne Lien (red.) Becoming salmon. Aquaculture and the domestication of a fish, Univeristy of California Press, 2015. Sammendrag.