Gjennom historien har utallige elvestrekninger måtte vike plass for stadig voksende byer og tettsteder. Sjøørreten er blant dem som må betale prisen.

Leirelva er et av de historisk viktigste vassdragene for sjøørret i Trondheim. Den er intet unntak. 

Den lille elva ble avskrevet som ubrukelig – både for folk og fisk. Nå er den blitt et bevis på at natur kan restaureres og gjenopprettes. Men da gjelder det å tenke stort.

– I løpet av bare tre år har tettheten av laks- og ørretunger i Leirelva økt til et nivå som overgår alle våre forventninger. Dette viser at urbane vassdrag kan sikre en stor produksjon av fiskeunger – hvis vi bare setter inn riktige tiltak for restaurering og gjør det i stort nok omfang.

Det sier Morten André Bergan. Han er forsker og ferskvannsøkolog i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Elva sov i hundre år

Leirelva er et sidevassdrag til den mer kjente lakseelva Nidelva som renner gjennom Trondheim. 

Til tross for sin beskjedne størrelse har Leirelva avgjørende betydning for å opprettholde en livskraftig bestand av sjøørret i Nidelva.

I førindustriell tid var Leirsjøen og elva også viktige drikkevannskilder for befolkningen i Trondheim. 

Etter hvert som byen vokste og industri etablerte seg langs elvebredden på slutten av 1800-tallet, fikk elva den utakknemlige rollen som kloakk- og avløpssystem. 

Snart ble vannkvaliteten helsefarlig både for folk og fisk.

Det ble ikke bedre da urbaniseringen skjøt fart etter andre verdenskrig. Hensynet til elva var nærmest fraværende siden den allerede var regnet som død. 

Kloakkutslippene økte, mens boliger og veiprosjekter krevde stadig mer plass. Elvestrekninger ble grøftet ut, kanalisert og lagt i rør. 

Det meste av Leirelvas opprinnelige naturtilstand forsvant.

Først utover 2000-tallet begynte situasjonen å snu. Forurensningen avtok, og vannkvaliteten ble merkbart bedre. 

Likevel var store deler av elva fortsatt uproduktiv. Og menneskeskapte hindre stanset gytefisken fra å nå gyteplassene.

Ambisiøse restaureringsmål

Trondheim kommune har høye ambisjoner frem mot 2030. I tråd med FNs restaureringstiår er et av målene å få tilbake fisken i bynære elver og bekker. 

Men er det i det hele tatt mulig å få tilbake livskraftige fiskebestander i ei elv med et så dårlig utgangspunkt som Leirelva?

«Ja!» var det unisone svaret fra NINA-forsker Morten André Bergan og naturforvalter i kommunen, Terje Nøst, da spørsmålet kom opp i 2021. 

Utstyrt med solid fagkunnskap, stort datagrunnlag og et utrettelig pågangsmot gikk de løs på arbeidet. 

Og et århundre etter at elva ble erklært død, kom tiltaksplanen for å gjenopprette bestandene av laks og sjøørret og å styrke det biologiske mangfoldet i Leirelva. 

Fra diagnose til handling

Undersøkelsene viste at vannkvaliteten var god nok både for fisk og bunndyr. 

De virkelig store flaskehalsene var mangel på gyteplasser, dårlige oppvekstområder for ungfisk og flere hindre for vandring opp fra Nidelva og innad i elva.

Leirelva har unaturlig smale, kanaliserte strekninger med hurtigrennende stryk. Det gir dårlige oppvekstvilkår for fisk. Men med fylkesveien på den ene siden og eneboliger på den andre var mulighetene for å ta tilbake naturlige elveløp borte. Derfor måtte alle restaureringstiltak rettes mot elva slik den nå var.

Løsningen ble å legge til rette for bedre vandringsveier for fisken både opp fra Nidelva og innad i Leirelva. Samtidig måtte de gjenskape gyteplasser og gode leveområder.

Norgesrekord i tilførsel av elvestein og grus?

Utlegging av gytegrus er et effektivt tiltak for å øke fiskeproduksjonen, så lenge det gjøres riktig og er tilpasset behovet. Selv i ei lita elv krever det tilførsel av mye stein og grus. 

I Leirelva er den fiskeførende strekningen om lag 2,4 kilometer lang med et areal på 11.000 kvadratmeter.

I alt ble mer enn 160 lastebillass (1.600 kvadratmeter) gytegrus tilført i perioden 2021–2024. Grusen ble spredt utover på steder der lastebilene hadde enkel tilgang. Deretter ble det opp til elva å fordele denne grusen der forskerne ikke kom til. Leirelva har nemlig beholdt sin evne til å transportere masser ved flom.

Forskerne satte også ut rundt 500 storstein på strategisk utvalgte steder i elveløpet. Det er for å hindre elvegrusen fra å bli spylt ut i Nidelva. 

Tanken var at dette også ville gi bedre oppvekstområder for ungfisk av ørret og laks som finner skjul mellom steinene og gi standplasser til gytefisk. 

I tillegg skaper dette gode, stabile gyteområder – spesielt når flommene herjer på sitt verste i elva.

Storstein bidrar også til å endre strømforholdene i elva. De hindrer at viktige leveområder i elva slammes ned. For det er nettopp ved slike steiner, røtter og liknende fisken velger å gyte.

Før disse tiltakene ble gjort, var nedslamming et stort problem for naturmangfoldet.

Ørret og laks vender tilbake

Resultatene lot ikke vente på seg. Tettheten av yngel og ungfisk har skutt i været i takt med mengde gytegrus og antallet storstein som har blitt tilført elva. 

Og allerede første år av restaureringen var tettheten av laks og ørret høyere enn på lenge.

Takket være restaureringstiltakene har elva også stått imot naturens krefter og ridd av stormen «Gyda» som herjet vinteren 2022. 

Denne positive utviklingen fortsatte i 2023. Heller ikke stormen «Hans» gjorde nevneverdig skade. Flere isgangsflommer gjennom vinteren 2023–2024 gjorde også sitt beste for å røske opp fiskerogn og fiskeunger fra elvebunnen, uten å lykkes.

Det hele toppet seg derfor med rekordtettheter av laks og ørret nå i høst. Hele den 2,4 kilometer fiskeførende strekningen av Leirelva var i år tettpakket laks- og ørretunger. 

I 2024 har det vært en samlet tetthet av ungfisk på 550 ungfisk per 100 kvadratmeter. Det gjør at Leirelva nå har den høyeste produksjonen av laksefisk som noen gang er registrert i et vassdrag i Trondheim.

Økningen skyldes ene og alene tiltakene som er gjort i forbindelse med restaureringen. 

Til sammenlikning er det dokumentert stor nedgang i gytebestanden av laks og ørret i Nidelva og i Trondheimsfjorden for øvrig de siste årene. Også tellingene av ungfisk i Nidelva viser svært lave nivåer i perioden. Det er med godt under ti prosent av resultatene fra Leirelva.

I 2023 telte forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet i gjennomsnitt om lag 10 sjøørretunger per 100 kvadratmeter i Nidelva. Til sammenlikning hadde den langt mindre Leirelva (2,4 kilometer) over 200 ørretunger per 100 kvadratmeter samme år.

– Antall påviste gytegroper og observerte gytefisker minner mer om ei urørt elv i Canada enn ei urban elv i Trondheim, sier Morten André Bergan.

Steinbra restaurering – også for bunndyr

Bunndyr er en samlebetegnelse på alle de smådyrene som lever hele eller deler av livet i elva. De er næringsgrunnlaget for fisken. Et rikt mangfold av bunndyr, fra insektlarver og -nymfer til biller, børstemark og snegler vitner om ei livskraftig elv.

Mange arter av bunndyr er svært følsomme for forurensning. De krever høy kvalitet på elvebunnen for å trives. I over 100 år var de nedre delene av elva ubeboelig for disse artene. Etter tiltakene som ble gjort, har mange av dem vendt tilbake.

Naturlige elvesteiner danner nå hulrom og små leveområder for bunndyrene. Steinene gir også en naturlig dynamikk i strømningsforholdene. 

Samtidig har elvas evne til selvrensing økt. Den håndterer nå dagens belastning på en bedre måte. Alt dette har gitt mindre nedslamming. Bunndyrene har dermed fått flere leveområder.

– Før restaureringen lignet Leirelva mest på en studenthybel med plass til to. Nå er elvebunnen omgjort til ei høyblokk for biologisk mangfold, med flere etasjer proppfulle av ulike arter og grupper av bunndyr, sier Bergan.

Norges største steinflue, Dinocras cephalotes, er en av artene som nå har flyttet inn i Leirelva. Denne steinflua kan omtales som elvas tiger. Den foretrekker en steinete elvebunn hvor den jakter på mindre bunndyr i hulrom mellom steinene.

Også den langt mindre husbyggende vårflua Micrasema setiferum, som aldri tidligere er registrert i Leirelva, har nå funnet veien hit i stort antall.

Trolig har voksne vårfluer flydd inn fra Nidelva og funnet feste for eggene sine blant de nye storsteinene. Når larven lever i elva, er den knapt lengre enn en blyantspiss. Her bygger den nåletynne hus av sandpartikler og kan lett spyles ut av elva dersom vannhastigheten blir for høy. 

Bak de nye storsteinene dannes en roligere, mer stabil vannstrøm langs elvebunnen, selv på flom. Slik unngår vårfluelarvene å bli tatt av strømmen.

Oppskriften på vellykket restaurering

– Gjennom restaureringsarbeidet i Leirelva og andre bynære vassdrag i Trondheim, har vi etablert svært gode referanser på hvilke faktorer som kan være avgjørende for å lykkes med restaurering, sier Bergan.

Vi har tusenvis av norske vassdrag med lignende menneskeskapte problemer som Leirelva. Enten det skyldes skader i elva etter vei, boligbygging, industri, landbruk eller tidligere tiders tømmerfløting, så venter vassdragene på samme type tiltak i tilsvarende stor skala. 

En kartlegging fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning viser at sjøørreten har gode kår i mindre enn en fjerdedel av norske vassdrag.

Forskerne mener at restaureringen av Leirelva viser at det er mulig å oppnå gode resultater også i vassdrag med lite handlingsrom hvor natur og vassdrag allerede har tapt kampen om arealene.

Samtidig er det svært viktig å skalere opp tiltakene. Det foregår flere gode restaureringstiltak i vassdrag i Norge for tiden, men felles for mange er at tiltaksomfanget er altfor lite i forhold til det faktiske behovet.

– Viktigst av alt: Omfanget må økes, for å gjenopprette et godt nok vannmiljø, økt biologisk mangfold og livskraftige fiskebestander i alle vassdrag med dårlig utgangspunkt og lite handlingsrom for fullskala restaurering, sier Morten André Bergan.

Referanser:

Morten André Bergan og Terje Henrik Nøst: Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2024. Overvåking, oppfølging av restaurering og problemkartlegging. NINA-Rapport (i arbeid), 2025.  

Morten André Bergan og Terje Henrik Nøst: Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2023. Overvåking, oppfølging av restaurering og problemkartlegging (PDF). NINA-rapport, 2024. 

Morten André Bergan: Bunndyrovervåking av små vassdrag i Trondheim kommune i 2023. NINA-rapport, 2024.

Morten André Bergan og Terje Henrik Nøst: Tiltaksplan for Leirelva til Nidelva. NINA-rapport, 2022.

Morten André Bergan og Terje Henrik Nøst: Tiltaksplan for Vikelva på Ranheim. NINA-rapport, 2022.

Artikkelen er produsert og finansiert av NINA

Norsk institutt for naturforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk institutt for naturforskning?

• 

  Rovdyrene vender tilbake til Europa

• 

  Hjorten har krympet: Store bukker i dag er på størrelse med forhistoriens små hjorter

• 

  Det har blitt færre villaks i Vosso. Gener fra oppdretts­laks tar knekken på den

• 

  Milliarder av småkryp invaderer oss via hageplanter

• 

  Slik kan du være med å overvåke rovdyra i Norge

• 

  – Imponerende at overvåkingen av gaupa i Norge er så god

Les flere artikler fra NINA her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER