Atlanterhavet og det vestlige Stillehavet er de områdene med flest målinger av miljøgifter i fisk i denne studien. (Illustrasjonsfoto: NIVA)
Mindre gamle miljøgifter i fisk fra verdenshavene
Fisk fra alle verdenshav inneholder miljøgifter. Den gode nyheten er at konsentrasjonene blir mindre, også i Norge.
Stockholmskonvensjonen
Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger er en internasjonal miljøavtale som ble signert i Stockholm 23. mai 2001 og trådte i kraft 17. mai 2004.
Formålet med konvensjonen er å avvikle eller begrense bruken av persistente organiske forurensninger i industri og jordbruk.
En fersk internasjonal studie fra Scripps Institution of Oceanography i San Diego har analysert og evaluert 2662 målinger av miljøgifter fra 1969 til 2012. Forskerne studerte både «gamle» miljøgifter, som DDT og kvikksølv, og nyere industrikjemikalier som flammehemmere.
Stoffer som polyklorerte bifenyler (PCB), kvikksølv, polybromerte difenyletere (PBDE) og plantevernmidlene klordaner og DDT har gått ned med 15–30 prosent per tiår i fisk fra verdenshavene.
Analysene viste lavere konsentrasjon av stoffene i de aller fleste områdene, men også økning i noen regioner.
90 prosent er borte
Polyklorerte bifenyler eller PCB er en gruppe industrikjemikalier som ble utviklet på 1920-tallet.
– Regulering av PCB begynte på 1970-tallet og dette ser vi nå effekten av med minkende konsentrasjoner over tid i fisk fra både Atlanterhavet, Stillehavet og Middelhavet, sier Pernilla Carlsson, forsker i Norsk institutt for vannforskning (NIVA).
Tall fra Miljøstatus, et samarbeid mellom flere offentlige etater og redigert av Miljødirektoratet, viser at den totale mengden PCB som fortsatt var i bruk i 1980, ble anslått til drøyt 1300 tonn.
Ved utgangen av 2013 ble det beregnet at det fortsatt var igjen cirka 112 tonn PCB i produkter og bygninger. Det vil si at over 90 prosent av den opprinnelige mengden nå er tatt ut av bruk.
Nyere miljøgifter, som bromerte flammehemmere (PBDE), havnet på listen til Stockholmskonvensjonen først i 2009. Studien viser at PBDE, i motsetning til PCB, ikke viser nedgang i konsentrasjon i fisk fra havene i undersøkelsen.
Atlanterhavet (inkludert Østersjøen) og det vestlige Stillehavet er de områdene med desidert flest målinger av miljøgifter i fisk i denne studien.
Arktis ble ikke analysert på grunn av lite data fra området.
Over 30 år med data
NIVA har analysert miljøgifter i fisk siden tidlig på 1980-tallet. I 2014 omfattet overvåkingen miljøgifter i blant annet blåskjell, torsk og sjøvann langs norskekysten fra Oslofjorden og Hvaler i sørøst til Varangerfjorden i nordøst.
Overvåkingen viser de samme trendene som i den internasjonale studien, for eksempel avtagende PCB-nivåer i torskelever fra Varangerfjorden, Tromsø og Lofoten.
Når det gjelder torskens muskel, fileten, så viser undersøkelsene at konsentrasjonene generelt er lave i norsk torsk, selv om de ikke viser noen minkende trender over de siste 25 årene.
Mattilsynet advarer mot å spise lever av selvfanget fisk tatt i skjærgården.
Regulering virker
Som i den internasjonale undersøkelsen viser altså NIVAs forskning at det hovedsakelig er nedadgående trender for forekomst av miljøgiftene i undersøkelsen.
Mye av forklaringen til synkende konsentrasjoner er regulering og lovverk.
– Mens nye, uregulerte stoffer ofte øker i konsentrasjon i naturen på grunn av blant annet ny og konstant tilførsel av dem, så er det i dag få kjente kilder til utslipp av for eksempel PCB ut over diffus påvirkning fra gamle kilder og utslipp, oppsummerer Anders Ruus, forsker i NIVA.
– Resultatene og trendene viser at reguleringen og forbudene som ble innført for snart 40 år siden, har hatt ønsket effekt, sier han.
Referanser:
Bonito mfl: Evaluation of the global impacts of mitigation on persistent, bioaccumulative and toxic pollutants in marine fish. PeerJ journal, januar 2016, doi: 10.7717/peerj.1573.
Green mfl: Contaminants in coastal waters of Norway 2014. NIVA-rapport, 2015.
