Oppdrettslaks blir misfornøyd og får dårlig matlyst hvis det er for varmt i vannet. Det er fordi oksygennivået synker, jo varmere vannet blir. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Varmt vann gir laksen mindre matlyst
Dårlig matlyst kan bety at laksen får for lite oksygen. Det er verst på sensommeren og om høsten, da det er varmere vann og mindre oksygen i sjøen.
For at laksen skal vokse seg stor og fet, må den spise nok mat. Og for at fisken skal spise nok mat, må den være sulten.
Men fiskens appetitt er styrt av helt andre ting enn vår. Blant annet er den styrt av hvor mye oksygen det er i sjøvannet. Nå har forskere funnet ut at mengden oksygen varierer med vannets temperatur: jo varmere vann, jo mindre oksygen.
– Siden det nå ser ut som fisken får redusert appetitt når det blir for lite oksygen, er det viktig å vite hvor mye oksygen laks trenger ved ulike temperaturer for å spise normalt, sier forsker Frode Oppedal ved Havforskningsinstituttet.
Oksygennivået i sjøvann varierer mye både i løpet av ett år og ett døgn, noe som igjen kan påvirke hvordan oppdrettsfisk har det.
Mindre matlyst om høsten
Spesielt om høsten er det mange naturlige svingninger i oksygeninnholdet i sjøvann. Vannet har gjerne høy temperatur på denne årstiden, noe som gir det dårligere evne til å ta opp oksygen.
I tillegg foregår det mye nedbryting av organisk materiale som alger og plankton, som igjen reduserer mengden oksygen.
Også laksen blir påvirket av høy temperatur. Når det blir varmere, trenger den mer oksygen, samtidig som varme og god tilgang på mat gjør at den vokser godt. Mye biomasse gir høy tetthet med fisk. Dette fører til at det ofte er lave oksygenverdier i oppdrettsmerdene på denne tiden, som igjen kan forsterkes ved lav vannutskiftning.
Dersom det er mindre tilgjengelig oksygen enn det laksen har behov for, får fisken oksygenmangel.
Ved moderat oksygenmangel, reduseres appetitt og vekst, og ved mer alvorlig mangel utløses stress og i ytterste konsekvens, død.
– Vi gjennomførte et forsøk der vi målte appetitten hos laks på 0,4 kilo ved å registrere daglig fôrinntak ved fire ulike temperaturer og syv nivåer av oksygen. Temperaturen var fra syv til 19 grader celsius, mens oksygennivåene var fra 32 til 122 prosent metning per temperatur, sier Oppedal.
I tillegg målte forskerne grensen for kritisk oksygenmetning ved hver temperatur, det vil si grensen for når laksen ikke lenger klarer å få i seg nok oksygen.
Synker oksygennivået under denne grensen, klarer ikke laksen å ta opp nok oksygen til å dekke basisbehovet, noe som igjen fører til stress og opphopning av melkesyre.
Laksen dør av oksygenmangel dersom den holdes under den kritiske grenseverdien over tid.
Forskerne brukte oksygenmålere til å måle hvor mye oksygen det var i vannet. (Foto: Frode Oppedal / Havforskningsinstituttet)
Forskerne fant ut at fiskens appetitt først ble mindre når oksygenmetningen synker under en viss grense. Denne grenseverdien øker kraftig med temperaturen i vannet.
Laksen får derfor størst problemer på sensommeren og utover høsten.
– Appetitten ble redusert ved oksygenmetninger på 42 prosent ved syv grader og på 76 prosent ved 19 grader. Den kritiske oksygenmetningen var henholdsvis 18 og 36 prosent for samme temperaturer, sier Mette Remen som var forsker ved Havforskningsinstituttet da forsøket ble gjennomført.
Bør gi mindre fôr hvis laksen spiser lite
Når laksen får dårligere appetitt, er det viktig å gi den mindre fôr, slik at ikke maten som blir til overs forurenser miljøet rundt.
Tidligere studier viser også at laksen har gode muligheter for å ta igjen den tapte veksten når forholdene blir gode igjen. Dersom oksygenverdien i vannet nærmer seg den kritiske grensen, bør fôringen stanses helt slik at oksygenbehovet senkes og mindre av det tilgjengelige oksygenet blir brukt opp.
På oppdrett med gjentagende lave oksygenverdier bør næringen sette til verks mer langvarige tiltak som for eksempel redusert fisketetthet og økt vanngjennomstrømming.
Arbeidet er gjort innen senter for forskningsdrevet innovasjon i akvakultur (CREATE).
Forsøket ble gjennomført ved Havforskningsinstituttets stasjon i Matre og utført av postdoktor Mette Remen, student Michael Sievers og veiledet av seniorforskere Thomas Torgersen og prosjektleder Frode Oppedal.
