Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk institutt for naturforskning - les mer.
Villaksens gener bør fryses for framtida
Genbanker blir viktigere enn noen gang for å bevare mangfoldet i villaksens gener. Å fryse ned melke er den mest effektive metoden, slår ekspertgruppe fast.
Genbanker blir viktige for å bygge opp levedyktige bestander av laksefisk i framtida.(Foto: Espen Holthe / NINA)
Genbankene har vært avgjørende for å bevare bestander av laks og sjøørret i vassdrag infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris.
I dag er G. salaris nesten utryddet. Likevel er laksen i norske vassdrag mer truet enn noen gang. Tilstanden har forverret seg kraftig på få år.
Så seint som i 2015 ble laks (Salmo salar) vurdert til livskraftig på Artsdatabankens rødliste for arter. I 2021 ble den vurdert til nær truet.
Lakselus og rømt oppdrettslaks er blant de største truslene. I tillegg dukker det opp andre trusler. Det er blant annet som følge av klimaendringer.
Genbankene er viktige
– Det mest avgjørende tiltaket for å ta vare på de ville bestandene av laksefisk er å fjerne de menneskeskapte truslene. Før vi greier det, spiller genbanker en viktig rolle.
Det sier forsker Ingerid Julie Hagen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Hun har ledet ei ekspertgruppe. De har vurdert ulike strategier for norske genbanker for laksefisk. Det er gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Gruppa har brukt informasjon fra genbankene, data fra reetablerte bestander og eksisterende kunnskap om genetikk.
Forskerne har blant annet undersøkt slektskap og praksis for krysning mellom individer i genbanken. De har så sett på genetisk variasjon i bestandene før og etter reetablering i vassdrag.
Ut fra hvordan strategiene i genbankene har vært og det endrede trusselbildet, gir de råd om hvilke strategier som vil være mest hensiktsmessig for fremtidig bevaring av laksefisk ved hjelp av genbanker.
Rådene fra ekspertene
I dag oppbevares laksens mangfold av gener fra de ulike vassdragene både som levende fisk og i frossen form. Ekspertgruppa anbefaler blant annet å:
Øke innsatsen med å fryse ned genmateriale, såkalt melke.
Starte med innsamling av melke til frossen genbank i tide før bestandene kollapser.
Endre måten å krysse fisk på. Det er for å få bedre kontroll på slektskapet i genbankene.
Starte reetableringen før bestanden i det aktuelle vassdraget har begynt å bygge seg opp selv.
Levende mødre og frosne fedre
Det krever mye ressurser å holde levende fisk i en genbank. Frossen melke er en mer effektiv og rimeligere måte å lagre genmateriale på.
I levende genbank bør det være et antall hunnfisk som representerer bestanden. De kan brukes når vassdraget skal reetableres.
Rogn fra hunnfisken i genbanken krysses med frossen melke. Melken ble samlet inn før bestanden i vassdraget gikk tilbake.
Annonse
Den genetiske variasjonen bevart i den frosne melken blir dermed tilbakeført til elva i form av mange avkom med stor genetisk variasjon.
Det går strykende når melken samles for å fryses ned i genbanken på Bjerka:(Foto: Espen Holthe / NINA)
– Det er et poeng at melken må samles inn før det blir krise, sier Hagen.
Genene som er tatt vare på i genbanken, stammer fra laks som var tilpasset livet i ett bestemt vassdrag. Hensikten med å sette ut fra genbank er å bygge opp den opprinnelige bestanden på nytt.
Settes ut som yngel eller rogn
– Det kan være utfordrende å gjøre materialet fra genbanken dominerende i reetablerte bestander. Det har vi erfart etter behandlinger med rotenon mot G. salaris, reetablering etter forsuring og fra modellering, fortsetter Hagen.
Forskerne anbefaler at fisk fra genbanken blir satt ut i unge stadier. Helst bør det være yngel eller rogn.
Det øker muligheten for at fisken greier å tilpasse seg sitt naturlige miljø i vassdraget hvor genene deres stammer fra.
Ønsker at genene skal dominere
Reetableringen bør også skje over en lengre periode. Det øker sjansen for at genene som er oppbevart i genbanken, etter hvert greier å dominere i bestanden, hvis dette skal være en målsetting.
For å lykkes bør reetableringen starte før en bestand av individer med fremmed opphav overtar og dominerer vassdraget.
– For laks risikerer vi for eksempel at bestanden bygges opp av fisk som har vandret feil eller stammer fra rømt oppdrettslaks. Dette er laks som er mindre dyktige til å tilpasse seg miljøet i det lokale vassdraget. Dermed har de dårligere forutsetninger for å klare seg på lang sikt, forklarer Hagen.
Ekspertgruppa har bestått av forskere fra NINA, Veterinærinstituttet, Stockholm Universitet og NORCE.
