Framtids- eller foresighstudien “Havbruk 2020” ble gjennomført som et scenarieprosjekt. Over 70 personer fra næringsliv, forskning og myndigheter og organisasjoner har deltatt på i alt fire scenariesamlinger i løpet av perioden november 2003 til april 2004.

Det er på disse samlingene ideene til framtidsbildene er blitt til ved hjelp av prosessuelle teknikker og metoder. I løpet av prosessen ble det utarbeidet 151 miniscenarier.

Basert på dette materialet vokste det fram fem framtidsbilder for havbruksnæringen fram mot 2020, som delvis er satt sammen av ulike miniscenarier. Deltakelsen i samlingene med personer fra havbruksnæringen og personer fra tilstøtende fagområder, bidro til å øke nyansene og kreativiteten i framtidsbildene.

Dialoger om framtiden

For blant annet å skape større medvirkning fra aktørene rundt Forskningsrådet, valgte rådet å anbefale i 2003 at den nye ordningen Store programmer tar i bruk foresight i planleggingsarbeidet.

Det nye Havbruksprogrammet var først ute med å gjennomføre en framtidsstudie, og resultatet foreligger i rapporten “Havbruk 2020 Grensesprengende - hvis?”.

Siktemålet med “Havbruk 2020” har vært å skape et bedre grunnlag for programutviklingsarbeidet for det nye havbruksprogrammet som vil være i drift fra 2005. Gjennom å benytte foresight har man søkt å øke ressurstilfanget av ideer, samt tilrettelagt for en bred og åpen dialog om muligheter og flaskehalser i næringen.

Valget av foresight er også knyttet til erkjennelsen av at utviklingen av forskningsfeltet framover må utvikles i dialog med andre kunnskapsfelter og i dialog med myndighetene og næringen. Prosjektet har derfor bidratt til å styrke møteplassene mellom ulike havbruksaktører.

Optimistiske framtidsbilder

Det er mange måter å utvikle framtidsbilder på. Noen ganger utarbeider man scenarier der utviklingen både går i en dårlig og i en god retning. Noen ganger velger man i tillegg til framtidsbildene å utarbeide såkalte wild cards. Et wild card er et bilde av en svært usannsynlig framtidig samfunnssituasjon. Betydningen av et wild card vil være stor dersom den beskrevne samfunnssituasjonen skulle inntreffe.

Prosjektgruppen, som står bak gjennomføringen av framtidsanalysen, har valgt en annen innfallsvinkel. Norsk havbruk i 2020 vil trolig fortsatt være en stor og sterk næring, til tross for at den ifølge framtidsbildene gikk gjennom noen store kriser på 2000-tallet. Prosjektgruppen har derfor satt søkelyset på hvilke grep som er mulig å gjøre for at havbruksnæring i 2020 fortsatt vil være viktige for verdiskapingen i landet.

Framtidsbildene er optimistiske i den forstand at de viser hvordan ulike utfordringer kan løses og være steg mot en fornyet havbruksnæring.

Scenarier er fortellingens kunst

Gode framtidsbilder er gode fortellinger. Scenarier skiller seg fra andre planleggingsmetoder ved at de fortellermessige grepene er viktige når man utarbeider scenarier.

I formidlingen av framtidsbildene har vi derfor diktet opp noen personer. Hver artikkel vinkles i forhold til en aktør (person) som er representativ for framtidsbildet.

Hva er scenarier?

Scenarier er bilder av framtiden. Riktig utformet, gir scenarier støtet til nye ideer om hva vi bør gjøre i framtiden - og hva vi bør unngå. Scenariemetodikken har en sterk posisjon i foresightmiljøene i Europa.

I Norge er scenarier den mest utbredte foresightmetoden. En kartlegging i regi av CREATE våren 2003 viste at nærmere tre av fire gjennomførte foresightprosjekter i Norge den siste tiden har vært scenarier.

Begrepet scenario

For å få et raskt innblikk i hva scenarier er, hjelper det å tenke over hvor ordet kommer fra. Ordet scenario kommer fra teateret og filmen. Innenfor filmen er et scenario selve manuskriptet, inndelt i scener og sekvenser med konkrete anvisninger på aktørenes replikker, bevegelser m.m.

Et scenario innenfor framtidstenkningen er derfor et logisk konsistent bilde av en samfunnsarena en gang i framtiden, med de viktigste aktørene og en beskrivelse av de hendelsene som førte fram til framtidsbildet.

Ettersom det er usikkerhetsrommet som ligger til grunn for scenariene vi lager, må det utvikles to eller flere scenarier eller framtidsbilder for at vi skal kunne kalle det et scenarieprosjekt.

Gjennombruddene

Den moderne scenarietradisjonen har sin opprinnelse i militær planlegging, og det var nettopp en militær planlegger, Herman Kahn, som bidro til scenarieplanleggingens gjennombrudd.

I 1967 publiserte Herman Kahn og hans forskerteam ved Hudson Institute den skjellsettende studien The Year 2000 på oppdrag av American Academy of Arts and Science.

Det avgjørende gjennombruddet kom likevel med Pierre Wack og scenariestudiene som ble utført i Shell på begynnelsen av 1970-årene. Det var ved hjelp av en systematisk bruk av scenarier i egen organisasjon at Shell, som det eneste oljeselskapet i verden, klarte å være forberedt på oljekrisen som kom i 1973. Shell posisjonerte seg for et marked med nye spilleregler og maktet å komme styrket ut av krisen.

Scenarietradisjoner

Det kan hevdes at det går et hovedskille mellom en ekspertbasert og en deltakerbasert scenarietradisjon i Norge.

Den ekspertbaserte tradisjonen går gjerne under betegnelsen scenarieplanlegging og har røtter tilbake til Herman Kahn, og er videreformidlet til Norge gjennom blant andre Pierre Wack og senere Peter Schwartz. Denne tradisjon var med på gi scenarietenkningen noen føringer som er viktige ennå i dag.

Hovedkriteriene for scenariene er at de skal være plausible, relevante og internt konsistente. Et scenario skal være logisk bygget opp, og det skal være sannsynlig at det en gang i framtiden helt eller delvis kan slå til. Scenariene skal være relevante for dagens beslutningstakere.

I den ekspertbaserte tradisjonen er det gjerne et prosjektteam med eksperter som utarbeider scenariene på vegne av organisasjonen. Deltakelsen for øvrig er gjerne begrenset.

Den andre hovedtradisjonen vektlegger den prosessuelle effekten ved utviklingen av scenarier. Denne tradisjonen har gått under flere navn her i Norge: Perspektivistisk scenariebygging, scenarielæring og scenarieutvikling med flere.

Et sentralt kjennetegn ved denne tradisjonen er at scenariene i høy grad er egenproduserte. Det er stakeholdere og andre sentrale aktører som står i sentrum, mens scenarieekspertens oppgave er å veilede prosessen. Det er denne tilnærmingen som er mest i vinden i Norge akkurat nå.