Få dyr har skapt så sterkt engasjement, så steile fronter og gått gjennom så mange ulike måter å bli tolket og definert på som hvalen.

I den opphetede hvalfangstdebatten som har bølget gjennom mange tiår, er vitenskapelige argumenter brukt av begge ytterkantene i kampen. Og sterke følelser har blandet seg inn i vitenskapen.

I 1982 innførte Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) stans i all kommersiell hvalfangst. Forbudet trådte i kraft i 1986. Likevel driver IWC-medlemmene Japan, Island og Norge fortsatt aktiv fangst – til store protester fra omverdenen.

Forbudet har noen få unntak, som tradisjonsfangst knyttet til urfolksgrupper og forskningsfangst. Det benytter japanerne seg av til fulle og skyter om lag 1000 finnhval og vågehval til forskning hvert år.

Australia og New Zealand har i mange år hevdet at den japanske forskningsfangsten er en skjult kommersiell hvalfangst, og har stevnet Japan inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Saken ble lagt fram for retten i juni, og er under utreding.

– Dom i saken faller trolig i løpet av høsten, opplyser Genoveva Madruga ved Haag-domstolens informasjonsavdeling.

En utdøende næring?

Norsk hvalfangst framstiller seg ikke som forskningsfangst; den er ren kommersiell fangst. Den norske kvoten er i år på 1286 vågehval. Bare 563 dyr var tatt i midten av august.

Etterspørselen etter hvalkjøtt har sunket drastisk de siste årene. Hvalfangerne har problemer med å få solgt alt kjøttet, antall fangstbåter er redusert betraktelig, 17 båter var i aksjon i år, og så godt som ingen unge rekrutteres til næringen.

Hvorfor tviholder Norge på denne fangsten som det internasjonale samfunnet fordømmer så sterkt? 

Vi rykker tilbake i tid for å forstå Norges steile holdning.

Norsk forbud allerede i 1904

Menneskene har bedrevet hvalfangst i uminnelige tider. De første tegn på dette finner vi i urgamle helleristninger, og vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet.

Den moderne hvalfangsthistorien starter midt på 1800-tallet, med Norge som en av nasjonene i tet. Foregangsmannen Svend Foyn fra Sandefjord introduserer spesialbygde dampdrevne båter med kanoner som skyter granatharpuner mot hvalen.

Foyn etablerer en betydelig industriell virksomhet langs Finnmarkskysten, og mange båter sørpå følger i hans kjølvann nordover.

Men allerede ved forrige århundreskiftet er det stor debatt om hvalfangsten.

– Finnmarkingene var sinte på vestfoldingene som tok med seg all rikdommen sørover, mens de lot søppel og stinkende hvaldamperier være igjen i nordpå, sier Morten Haugdahl.

Han har analysert hvalfangsthistorien og debatten rundt fangsten i sin doktoravhandling i historie ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.

– Fiskerne mente dessuten at hvalen drev fisken mot land. Færre hval i havet førte dermed til mindre fisk for fiskerne, som ville ha slutt på hvalfangsten langs Finnmarkskysten, forteller Haugdahl.

Dermed blir det i 1904 innført fangstforbud i Nord-Norge.

Hvalen som nasjonsbygger

Parallelt med fangsten langs norskekysten, sprer den norske hvalfangsten seg til alle kontinenter og verdenshav. Hvalfangsten blir et viktig element i det unge Norges nasjonsbygging og identitet. Hvalen er en viktig ressurs og næring for mange nasjoner.

Aller mest verdi ligger i oljen som blir dampet ut. Den brukes som lampeolje, og som element i såper og i maling. Og hvaloljen blir en særs attraktiv råvare i margarinproduksjon.

For øvrig kommer hele dyret til nytte, blant annet blir bardene til spiler i damenes korsetter.

Norge henter hjem store rikdommer fra Sørishavet, og stasjonen Grytviken i Sør-Georgia driftes av nordmenn fra etableringen i 1904 til nedleggelsen i 1965.

Hvalfangstens storhetstid er på 1920-tallet, hvor ny teknologi gjør det mulig å bygge flytende fabrikker med damperier om bord slik at båtene slipper å gå til land for å levere fangst.

– Det er et kappløp mellom nasjonene om teknologisk utvikling og tilgang på råstoff, sier Haugdahl. 

Hvalen som næringsprodukt

Det går hardt utover bestanden og havene tømmes nærmest for blåhval, gråhval, knølhval, narhval, finnhval og seihval.

Begrensinger på fangsten blir innført, men argumentene er ikke fundert i artsbevaring. Det er økonomi og næring som ligger til grunn. 

Etter andre verdenskrig blir Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) etablert for å samkjøre reguleringen.

– Hvalfangstindustrien selv og USA går i bresjen for de første internasjonale reguleringene av fangsten, men det handler ikke om dyrevelferd og vern.  Det er produktet og næringen som er i sentrum, ikke hvalen selv, slår Haugdahl fast.

Hvalen som miljøsymbol

Til tross for reguleringer, forsetter en enorm overbeskatning fram til 1960- og 1970-tallet. Matematikere og statistikere blir nå dominerende i hvalforskningen. De forsøker å kartlegge de ulike hvalbestandene, men metodene er ufullstendige og det foregår mye feil- og underrapportering. 

Biologene har lenge interessert seg for de svære dyrene som lever på dypet og som de vet så lite om: Hører hvalen? Ser den? Føder den levende unger?

Og på 1970-tallet kommer en ny generasjon biologer på banen, etologene. De interesserer seg for dyrenes adferd i deres naturlige miljø. De oppdager at hvalen kommuniserer med lyder, og begynner å interessere seg for hvalens intelligens.

– Hvalen blir nå omdefinert fra et lønnsomt næringsprodukt til et intelligent og sårbart vesen, sier Haugdahl og fortsetter:

– På 1970-tallet kommer det inn en økologisk tankegang. Vitenskapen begynner å se på hvordan flere arter fungerer sammen og hvordan vi forvalter naturen. Begreper som dyrevelferd, artsmangfold og bærekraft slår rot – og hvalen blir et symbol på alt som menneskene har ødelagt i naturen.

På ganske kort tid har hvalen gått fra å være kun en kilde til inntekt til å bli et sterkt symbol på miljøkampen.

Ikke ønske om kompromiss

Under den aller første FN-konferansen om miljø som finner sted i Stockholm i 1972, blir hvalen satt på miljødagsorden gjennom et krav om stans i hvalfangsten.

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen går i første omgang imot dette, og argumenterer med at det er uvitenskapelig å forby hvalfangst. IWC mener at begrunnelsene for forbudet er fundert i følelser, ikke fornuft og vitenskap.

Men, ti år etter har fangstmotstanderne vunnet fram. Etter lange diskusjoner vedtar IWC i 1982 et moratorium, som settes i verk i 1986. Norge og Russland benytter seg imidlertid av reservasjonsretten og underskriver ikke avtalen.

Derfor er Norge formelt ikke bundet av kommisjonens vedtak.

– Det er sterke motsetninger internt i kommisjonen, og norske og internasjonale interesser står steilt mot hverandre. I Norge mener vi at vi er de rasjonelle.

– Selvoppfattelsen i Norge er at vi er garantister for at ekstremister på begge sider ikke får spillerom. Min konklusjon er at det ikke var og er et ønske om løsning eller kompromiss, sier Haugdahl.

Det blir det heller aldri.

Knølhval i verdensrommet

I 1977 sender Nasa opp søster-romskipene Voyager 1 og 2. De ubemannede romsondene sendes ut i verdensrommet for å utforske de ytre delene av solsystemet.

USA utstyrer romsondene med elementer fra livet på Tellus, blant annet lydopptak. Her er det blant annet hilsninger fra president Carter, fra høytstående FN-representanter – og midt blant hilsningene dukker det opp et langt lydspor med knølhvalsang.

Det sier noe om hvilken posisjon hvalen har oppnådd.

De rasjonelle nordmenn

På denne tiden er det fortsatt mye usikkerhet rundt hvalens liv og levnet, og rundt antallet dyr.

– Norge vil bruke vitenskapen for å forsvare hvalfangsten. Vitenskap handler i denne sammenhengen om telling og statistikk. Men hvordan teller man hval når man ikke vet hvordan og hvor den beveger seg?

Norge bestemmer seg for å forske på hvalbestanden. Slik vil nasjonen i nord vise at eventuell hvalfangst kan forankres i vitenskapelige argumenter. Norge stanser selv all kommersiell fangst i en periode på 1980-tallet.

Hvalfangere blir ansatt for å telle antall utblåsninger fra hval i et forsøk på å kartlegge bestanden. Det jobbes også med å utvikle nye og mer humane fangstmetoder.

– Det brukes utrolig mye ressurser omkring hvalfangsten, og den blir uten tvil en sterk symbolsak for Norge. Kulturargumenter, altså at fangsten er en viktig del av norsk kultur, blir brukt.

– Økonomiske argumenter, at dette er et viktig næringsgrunnlag, blir brukt. Økologisk argumenter, at det er viktig å beskatte hvalbestanden, blir brukt, forteller Haugdahl.

I Norge går miljøbevegelsen Bellona inn for hvalfangst, stikk i strid med miljøbevegelser i andre land. Norge argumenterer med at vi teller og bruker statistikk, og dermed kan forvalte hvalbestanden på en fornuftig måte.

– Vi er rasjonelle, de andre er irrasjonelle, oppsummerer Haugdahl Norges holdning.

Mens motstanderne definerer oss som barbarer.

Internasjonalt ramaskrik

I 1993 gjenopptar Norge kommersiell hvalfangst. Da blir det for alvor ramaskrik. Miljøaktivistene i Sea Sheperd går kraftig ut mot norske hvalfangstskuter, og Norge fordømmes internasjonalt. Oppmerksomheten mot landet øker voldsomt.

– Men i Norge er det stor grad av samling rundt hvalfangsten. Hvalfangeren Steinar Bastesen blir valgt inn på Stortinget, og hvalen dukker opp i alle diskusjoner, for eksempel om EU-avstemmingen og om Lillehammer-OL.

– Vi promoterer oss med at vi er stolte av å spise hval, vi er annerledeslandet, vi baserer oss på vitenskap og derfor trosser vi internasjonale lovverk, forteller Haugdahl.

– Alle norske argumenter er kontroversielle, og det er mange irrasjonelle følelser på begge sider, også i de norske argumentene.

Vanskelig eksportvare

Og hvalfangsten fortsetter, jevnt og trutt. Men hvor mange er det som kjøper og spiser hval? Ikke mange nok til å ta unna dagens kvote i alle fall. Bare halve kvoten er tatt.

– Selv om vi håper at en større del av kvoten skal oppfylles, ligger årets fangst litt høyere enn de siste årene, sier Guro Gjelsvik i Fiskeridirektoratet.

Fram til 1980-tallet var hval relativt vanlig kost i norske husholdninger. Med fangststoppen på 1980-tallet forsvant hvalen ut av norsk kosthold, og da den kom tilbake i hyllene igjen, var det ikke så mange som puttet den i handlekurva som tidligere.

Ettersom det å drepe hval er helligbrøde i de fleste andre land, er eksportmarkedet er temmelig begrenset. 

Japan er et potensielt marked, men japanerne mener det er for mye bakterier i norsk hvalkjøtt. I Japan fryses hvalfangsten umiddelbart, mens vi i Norge lar hvalen ligge på dekk helt til skuta legger til kai.

– Når det gjelder Japan, er kravet om innfrysing med en gang absolutt, opplyser Arvid Johansen i Norges Råfisklag. 

Dessuten er det utfordringer med å få lønnsomhet i eksporten. Men tre oppkjøpere i Lofoten jobber aktivt nå mot det japanske markedet, og Fiskeriparken i Lofoten jobber med å bygge opp merkevaren hval for det norske markedet. De ønsker å skape et gjenkjennbart produkt med sterk norsk identitet.

Så spørs det om markedet er mottakelig. Eller om næringen kommer til å forsvinne av seg selv.  Uansett ser ikke Norge ut til å legge inn årene i hvalfangsten på grunn av internasjonalt press.