Resultatene fra Nofima Marin viser en svært positiv utvikling i forhold til effektivitet, velferd, kvalitet, smitte og hygiene, men vil kreve at fisken avlives umiddelbart og uten stress.

Canada og Tasmania går foran

Slakting av oppdrettsfisk direkte om bord i fartøy praktiseres særlig i Canada og Tasmania. Metoden kalles “Dead-haul” på engelsk, og betyr ganske enkelt transport av død fisk.

Årsakene til valget av denne teknologien i disse landene er mange, men de viktigste er nok industriens moderate størrelse (i forhold til Norge) og lavere investeringskostnader enn det ville vært for store brønnbåter.

For å slakte på denne måten trengte man bare 20-30 kar med is og vann ombord på fôringsbåten og nok bemanning til å slå laksen i hjel med klubber.

Den primitive varianten av metoden passer nok best for anlegg som bare skulle ha 10-20 tonn slaktefisk per dag.

Mer sentralisering og større slakteri i Norge

I Norge har næringen utviklet seg med økende sentralisering og stadig færre, men større slakterier. Høye arbeidskostnader gjør manuell avliving uaktuelt i Norge.

CO2 til pasifisering, slik at laksen kunne bløgges uten å skade produktet, ble innført tidlig.

Ventemerder gir fleksibilitet i forhold til brønnbåter, men også store utfordringer fordi lokalitetene ved slakteriene ofte ikke er optimale for hold av levende fisk.

De første slagmaskinene

For ti år siden kom de første slagmaskinene som gjorde avliving av laks lettere og mer effektivt.

I 2002 kom det maskiner fra australske Seafood Innovations som avliver fisken i det den passerer maskinen. Metodene ble i første rekke utviklet utenfor landets grenser (Skottland, Canada og Tasmania).

Det var først når den bebudete forskriften med forbud mot bruk av CO2 trådte i kraft 1. januar 2007 at interessen for nye slaktemetoder virkelig økte i Norge.

I overgangstiden frem til 1. juli 2008 var det riktignok størst interesse for elektrisk bedøving, men for slakting direkte fra merd er ikke elektrisk bedøving aktuelt.

Til det er sjansen for skader for store og tiden før fisken blir dødsstiv for kort.

Transport av levende laks er krevende

I Sør-Norge er transport av levende laks særlig vanskelig med høye sommertemperaturer og lave vintertemperaturer.

Laks som har hatt PD (Pancreatic disease) er i tillegg svak, og dødelighet under transport og i ventemerdene var en utfordring både økonomisk og velferdsmessig.

Marine Harvest (region sør), i samarbeid med FHF (Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond), startet derfor en rekke forsøk for å vurdere slakting direkte fra oppdrettsmerd.

Alle forsøk ble gjennomført av Nofima Marin.

Skånsomt og uten stress

På brønnbåten “M/S Tauranga” fra Napier as ble forsøkene gjennomført vinteren 2007.

Disse viste at ved skånsom behandling og avliving med slag kunne det gå mer enn 30 timer før laksen ble dødsstiv og hard. Og dessuten ble laksen aldri så hard at den ikke kunne sløyes og fileteres, i motsetning til ved bruk av elektrisitet eller CO2.

Kvalitet og mikrobiologi var helt på høyde med konvensjonell slakting ved Marine Harvest.

Kapasiteten til systemet ble testet med kystnotfartøyet “M/S Sørfold” høsten 2007, og endelig ble “Tauranga” bygget om til Europas første prosessbåt for laks.

Etter en innkjøringsfase vinteren 2008-2009 skal det nå gjennomføres fullskala dokumentasjon, både når temperaturen er høy (september) og lav (februar).

Prosjektet er også denne gang et samarbeid med FHF og Nofima Marin, som i tillegg vil arbeide med problematikken i mindre skala ved forsøksslakteriet ved Havbruksstasjonen i Tromsø.

Store forventninger

Både Tauranga og Marine Harvest har store forventninger til prosessfartøyet som er blitt både sikrere og mer effektivt.

I tillegg til at de ikke lenger har problemer knyttet til dødelighet under transport kan de nå ta med seg tre ganger så mye fisk (250 tonn mot 85 tonn levende).

Siden fartøyet alltid går med lukket brønn kan fisken ikke bli smittet og de kan heller ikke smitte andre lakseanlegg under transporten.

Det planlagte FHF-prosjektet blir administrert av FHL ved Filetforum Laks, og skal kartlegge all behandling av laksen som kan tenkes å påvirke kvalitet og matvaresikkerhet.

Prosjektet har vakt stor interesse i næringen, og i tillegg til andre brønnbåtrederier er det også nå noen mindre oppdrettere som ønsker direkte slakting fra oppdrettsmerd for sin bedrift.

Prosjektet ventes å være ferdig innen sommeren 2010.

- Levende laks i brønnbåt kommer likevel til å være den viktigste transportmåte i mange år enda, men direkteslakting fra merd kommer til å øke i omfang, tror prosjektleder Kjell Ø. Midling.

- Og, hvem vet - om 20 år er kanskje resten av slakte- og prosesslinja flyttet om bord?, sier forskeren.