Forsøksfangstene av hummer økte med 3,5 ganger og gjennomsnittstørrelsen med 13 prosent på fire år. Kontrasten er stor til kontrollområdene som er åpne for regulært fiske. (Foto: Erling Svensen)
Marine bevaringsområder
I 2006 opprettet Fiskeri- og kystdepartementet fire bevaringsområder på til sammen cirka tre kvadratkilometer for hummer i Aust-Agder, Vestfold og Østfold. Kun fiske med krok og snøre er tillatt her.
Norges første nullfiskeområde (all fangst er forbudt) ble etablert i Tvedestrandfjorden i 2012.
På verdensbasis er det rundt 5800 marine bevaringsområder, såkalte MPAs (Marine Protected Areas).
De fleste befinner seg i tropiske og subtropiske områder, og til sammen dekker de litt over en prosent av det totale havarealet.
Såkalte Marine Reserves, nullfiskeområder, opptar imidlertid bare 0,1 prosent av havarealet.
I Europa er det 74 nullfiskeområder, de fleste i Middelhavet.
Biomangfoldkonvensjonen har som mål å verne eller beskytte minst 10 prosent av verdens havområder innen 2020.
Det samme gjelder for torsken, selv når den ikke får svømme helt i fred for krok og snøre.
Funnene stammer fra tre bevaringsområder langs skagerrakkysten. Studien strekker seg over sju år og er gjort før og etter opprettelsen av de fire første marine bevaringsområdene her til lands (se faktaboks).
Det er første gang effekten av kystnære bevaringsområder er undersøkt så langt nord.
Fiske har effekt
– Det har vært hevdet at fangsten langs kysten er for liten til å påvirke hummeren og kysttorsken i særlig grad, at det er andre faktorer enn fiske som gjør at det har minket på disse bestandene.
– Nå har vi vitenskapelig dokumentasjon på at fisket har en betydelig virkning, sier forsker Even Moland fra Havforskningsinstituttet.
Kun fiske med stang og snøre er lov i bevaringsområdene, som er mellom en halv og én kvadratkilometer store. Mens hummeren er totalfredet, er fisken bare delvis vernet, noe som innebærer at det er forbud mot faste fiskeredskaper som garn, ruser, teiner og line.
– Etter fire år var forsøksfangstene av hummer i bevaringsområdene tre og en halv gang så store som da studien startet. I tillegg økte gjennomsnittsstørrelsen på hummeren med 13 prosent.
Positivt for torsken
Til forskernes overraskelse var det også fin utvikling for torsk i bevaringsområdet ved Flødevigen i Aust-Agder.
– Fiske med stang og snøre er fortsatt mulig her, og det er heller ikke snakk om store arealer som er vernet. Likevel målte vi en tydelig bevaringseffekt hos torsken; både når det kom til tetthet og størrelse, forteller Moland.
Delvis vern av fisk førte til økning i tetthet og størrelse av torsk. (Foto: Øystein Paulsen, Havforskningsinstituttet)
Bevaringsområdet ved Flødevigen ble sammenlignet med tre kontrollområder som befant seg mellom Lillesand og Risør.
Klarer seg med lite plass
Hummere flest er svært stedbundne og nøyer seg med et nokså begrenset leveareal. Det gjør at bevaringsområder på knappe kvadratkilometeren kan slå positivt ut for den rødlistede arten.
Nå kan det se ut som det samme gjelder for kysttorsken. De små bevaringsområdene matcher tilsynelatende godt nok med den lokale kysttorskens arealbruk til at forskerne kan måle en bevaringseffekt.
– Hver fjord, sin torskestamme, heter det. Små, men biologisk betydningsfulle genetiske forskjeller er sannsynligvis med på å gjøre kysttorsken godt tilpasset sitt nærmiljø.
Annonse
– Det er ikke mer enn 10 til 30 kilometer som skiller mellom genetisk ulike torskepopulasjoner. Færre enn 25 individer i hver generasjon vandrer fra en populasjon til en annen og blander seg med den, sier Moland.
Svensk kysttorsk sliter
Den nærmest skreddersydde lokale tilpasningen gjør også kysttorsken spesielt sårbar. Det har svenskene fått erfare.
Langs Bohuslän-kysten er kysttorsken så godt som utryddet, og man vurderer nå om det er mulig å bygge opp igjen robuste torskebestander i disse områdene. Moland håper vi skal unngå samme situasjon langs vår kystlinje.
– Marine bevaringsområder kan bidra til gjenoppbyggingen av nedfiskede bestander som hummer og kysttorsk. Studien viser også at det er viktig med før-data, flere forsøksområder og kontrollområder for å komme frem til robuste konklusjoner.
Gammel og god fisk
Even Moland. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Erfaringer fra andre land viser at bevaringsområdene også styrker bestandene indirekte. Når fisk og andre marine arter får være i fred, blir det flere eldre og store individer.
De er verdifulle for bestanden fordi de gyter flere og større egg, som etter alt å dømme har bedre sjanse for å overleve og dermed bidra til god rekruttering.
– Tiden vil vise om vi får denne effekten i våre marine bevaringsområder. Vi vet at det er viktig med tålmodighet, gamle reservat gir best resultat.
– Forskingsfeltet er i rivende utvikling, men står i kontrast til opprettelsen av bevaringsområder, som går langt tregere, sier Moland.
Effekter ut over grensene
Når marine bevaringsområder opprettes ligger det ofte til grunn en forventning om at fiskeforbudet skal gi en positiv effekt for fiskeriene i tilgrensende områder: Vern oppleves som en kostnad som bør veies opp av en gevinst.
Det finnes flere studier som demonstrer at det skjer en såkalt «spillover-effekt» fra bevaringsområdene, forklarer Moland. Over tid kan dette overskuddet godtgjøre for tapet av fiskeplasser.
Annonse
– Våre merkestudier har vist at det fanges hummer og torsk som har vandret ut av de undersøkte områdene. Vi jobber videre med spørsmålene om hvor stor denne effekten er og i hvilken grad den kompenserer for fiskeforbudet, sier Moland.
