De levde på ei øy og de var små. Her slutter imidlertid de opplagte likhetene mellom funnet den sør-afrikanske paleoantropologen Lee Berger presenterer i tidsskriftet PlosOne denne uken, og de siste årenes voldsomt omtalte Homo floresiensis, «hobbiten.»

Homo floresiensis, som ble funnet på øya Flores i Indonesia i 2004, antas å ha levd for mellom 18 000 og 95 000 år siden, og de var små. Vekta lå et sted mellom 16 og 36 kilo, med kvinnene nær den nedre grensa og mennene nær den øvre. Så vidt forskerne kan forstå, levde Homo floresiensis isolert på sin øy i svært lang tid - hvilket kan være et argument for å regne den som en egen art, adskilt fra Homo sapiens.

Det nye funnet på Palua i Mikronesia, er av noe større og ikke på langt nær så gamle mennesker. Og forskerne synes å være enige om at de tilhører vår art, Homo sapiens.

Lee Berger var på ferie (ifølge Science i noe hans kone antok var et bortimot fossilfritt miljø), da han på øya Babeldaob snublet over det som skulle ødelegge familieidyllen: En hule full av små menneskebein.

Senere utgravninger har frembragt 1200 fragmenter av menneskeknokler, datert til å være mellom 1400 og 3000 år gamle. Ut fra størrelsen, mener Berger beinas opprinnelige eiere veide et sted mellom 30 og 47 kilo.

En god del mer enn Homo floresiensis, altså, og i samme vektklasse som nålevende pygmeer. Også dimensjonene på knoklene er innenfor yttergrensene av hva man ellers kan finner hos Homo sapiens, mens Homo floresiensis altså er definert som å befinne seg utenfor disse.

Dermed kommer spørsmålet om hva man ut fra dette kan slutte om «hobbiten.»

Hodeskallene og knoklene fra Palua har en del anatomiske trekk som vi innen arten Homo sapiens regner som primitive. Disse trekkene likner trekk forskerne finner hos Homo floresiensis. Dette har fått enkelte kommenterende forskere til å si at vi derfor ikke må legge så mye vekt på disse trekkene når vi vurderer «hobbiten» - det kan være at slike trekk av og til følger når en populasjon utvikler dvergvekst.

Det viktigste momentet er imidlertid størrelsen. Det er et velkjent evolusjonsbiologisk fenomen at arter utvikler dvergformer når de isoleres på øyer, men så langt kjenner vi bare ett menneskelig eksempel, nemlig Homo floresiensis. Opprinnelsen til andre populasjoner av pygmeer blir gjerne forklart gjennom andre mekanismer. (Og, merk, vi gjentar nok en gang at vanlige pygmeer er vår art, Homo sapiens, mens floresmennesket, «hobbiten», regnes som en annen art - med et slektskap kanskje som fjerne som mellom løve og tiger.)

Bergers hypotese er imidlertid at funnene på Palua også kan være et eksempel på dvergvekst forårsaket av isolasjon på øy. Man kan dermed fristes til å spørre seg hvor lett og ofte dette fenomenet inntrer for mennesker - og hva det betyr for Homo floresiensis’ status som egen art.

Og her kommer flere kritiske røster inn. Hvor isolert var egentlig menneskene på Palua, og i så fall hvor lenge?

Arkeologen Scott Fitzpatrick ved North Carolina State University i Raleigh sier til Science at han har studert befolkningshistorien på Palua i en årrekkke, og at han ikke tror de nye funnene representerer en egen populasjon. Det er funn av mennesker av normal størrelse på samme øy og fra samme tidsrom. Han har selv gravd ut slike mindre enn fire kilometer unna der Berger gjorde sine funn. Fitzpatrick mener derfor sjansene er store for at Bergers funn bare representerer en slags familiegrav, en ansamling kortvokste mennesker fra en spesielt kortvokst familie.

I så fall blir funnets relevans for tolkningen av Homo floresiensis minimal.

Forskerne som studerer Homo floresiensis er enige i dette. Til Science sier William Jungers fra Stony Brook University School of Medicine i New York State at Berger ikke har utelukket at det ikke er rester av barn han har funnet. Og det finnes nålevende stammer av pygmeer i området, legger han til, så funnene burde ikke overraske noen - og fremtvinger heller ikke forklaringer gjennom dvergvekst forårsaket av isolasjon på øyer.

- Funnet gir null informasjon om Homo floresiensis.