Fortiden er skrevet i stein. Alle andre spor er borte.

Bortsett fra noen sjeldne fotspor.

Blant de eldste er mer enn 3 millioner år gamle fotavtrykk fra førmennesker, funnet i Laetoli Tanzania på 1970-tallet. Blant mine favoritter er sporene etter en gruppe Homo antecessor i sanden på en strand i Happisburgh, England. Disse aller første europeerne var kanskje på jakt i det som for 800.000 år siden var Themsens delta. Sporene kom for dagen igjen i 2013 og ble visket ut av bølgene kort tid etter.

Men de sporene som griper meg mest, er mye yngre.

Når du leter etter våre forgjengere, henvises du gjerne til museenes glasskasser, og ett og annet diorama. Det er først når du er i den ekte hulen, du kan innbilde deg at du forstår: Her sto hun, for 40.000 år siden, og berørte akkurat den steinen i taket.

Lurer på om hun var irritert over å stadig dunke borti den?

Det fossile mennesket er blitt et individ.

En gutt og en ulv i en hule

Hvilket bringer meg til fotsporene i Chauvethulen i Sør-Frankrike.

Denne rommer hulekunstens høydepunkt. Den ble brukt i to perioder. De fleste av de fantastiske maleriene ble skapt i den første perioden, for godt over 30.000 år siden. Etter det, var den ute av drift i et tidsrom som kunne hatt plass til et par av våre verdenshistorier, før den kom til nytte igjen for 27.000 år siden.

Den siste perioden var relativt kort, og ga oss lite annet enn noen fotspor – som til gjengjeld setter følelser og fantasier i full sving.

Disse unge fotsporene stammer fra en av oss, en Homo sapiens, og ble avsatt en dag for 26.000 år siden.

• Les også: Historien om menneskets «utmarsj» fra Afrika må skrives om, igjen og igjen

Den dagen våget en liten gutt seg på eventyr innover i mørket. Han bar en fakkel som lyste opp veien og veggene rundt. Der oppe var de, mammuter og neshorn, bison og urokser, hjortedyr og jegere, leoparder og løver – urgamle og mystiske allerede på hans tid. Det må ha vært ganske spennende.

Sporene leder til det såkalte hodeskallerommet, hvor det i uminnelige tider hadde ligget rester etter den mektige hulebjørnen. Det må ha vært en modig liten gutt. På veien krysset han fotspor av både ulv og bjørn. Men han følte seg kanskje trygg? For han gikk sammen med nettopp en ulv.

Eller skal vi kalle det en hund? Vi kan se dem gå ved siden av hverandre, hundrevis av meter gjennom løss og sand. På ett tidspunkt mistet han fakkelen. Det ble drysset aske i sanden, som nå er datert til å være nettopp 26.000 år gammel. Og ulven sto og ventet mens han tente fakkelen igjen.

Stort nærmere kommer vi ikke våre fjerne forgjengere.

Første møte

Denne hendelsen er blitt stående som den første registrerte samhandlingen mellom menneske og hund. Men hundene/ulvene hadde antagelig hengt rundt en stund allerede, før disse fotsporene tilfeldigvis gikk over i verdenshistorien.

Huleåpningen raste sammen kort tid etter at gutten og ulven våget seg inn og ble ikke funnet igjen før den 18. desember 1994.

Chauvet-sporene er likevel ikke de eldste tegn vi har etter hunder. Eller i det minste ulver i ferd med å endre seg til hunder.

• Les også: Neandertalerne lever videre i oss

Den aller eldste vi kjenner, er en ulveskalle med hundelignende trekk som ble funnet i den belgiske hulen Goyet allerede på 1860-tallet.

Forskerne har etter hvert funnet fler, blant annet den såkalte Altai-hunden, som er beregnet til å være 33.000 år gammel.

Temmet flere ganger

Ifølge enkelte paleoarkeologer er hunden mindre enn 20.000 år gammel, men de snakker da om slektslinjen til den hunden vi har som husdyr i dag. Vi kan ikke se bort fra at ulven ble domestisert flere ganger, og at de eldste slektslinjene rett og slett ikke kan ses lenger.

Eller kanskje de forsvant under siste istidsmaksimum?

Forskerne betegner da også Goyet-hunden som tilhørende en søstergruppe til dagens hunder.

De menneskene de har funnet sammen med den var Homo sapiens, altså oss. Det levde denisovanere og neandertalere i Altaifjellene for drøye 30.000 år siden, men det levde også sapiens – så hvem som eide Altai-hunden kan vi ikke si med sikkerhet.

Forskerne mener likevel at det også her var en av oss, som i denne Plos One-studien fra 2011.

Tidligere DNA-analyser har plassert hundens opprinnelse til ett sted og én tid, men det er noen tusen år og mangfoldige tusen kilometer mellom Goyet og Altai, så flere forskere, for eksempel de du kan lese om i lenken over, betrakter i dag domestiseringen av ulven som en multiregional hendelse.

Hvorfor ikke hund?

Og dermed havner vi hos neandertalerne.

Det er ikke funnet spor etter at de drev med hundehold. Nå er ikke fravær av bevis bevis for fravær, men la oss si at neandertalerne ikke hadde hunder: Hvorfor?

Hvorfor gikk ikke neandertalerne inn i den samme fruktbare symbiosen som Homo sapiens? Tenk på fordelene.

En tam ulv er sterk, trofast og beskyttende, en verdifull alliert. Den har ekstreme sanser og kan holde vakt. Den er fryktløs og vil forsvare deg og dine barn – fiender vil møte uventet motstand. Den er smart og samtidig en av naturens sterkeste langdistanseløper (ved siden av deg selv) og kan hjelpe deg med jakta.

• Les også: Ny teori om hvordan ulver og mennesker fant hverandre

Så hvorfor grep ikke neandertalerne den samme sjansen? Når vi altså ser at vi gjorde det, til og med i neandertalernes nærområde, og mens neandertalerne fremdeles var i live.

Kan neandertalernes manglende forhold til ulv være en av de mange faktorene som utgjorde forskjellen på liv og død for disse to konkurrerende mennesketypene?

Dette blir litt som å spørre om hvorfor Amerikas indianere ikke oppfant hjulet. Det virker så åpenbart at de kunne ha gjort det. Det er jo funnet før-columbianske leker med hjul. Men ingenting for voksne. Ingenting som kunne fremskyndet en indiansk industriell revolusjon.

Vi snakker antagelig om at idéen rett og slett ikke poppet opp. I et menneske som ellers var helt på høyde med oss Homo sapiens.

Suksess

Uansett – Homo sapiens overlevde, med hunden. Og hunden overlevde med oss og har siden hatt suksess.

På verdensbasis finnes det cirka 200.000 ulver i naturen. Det høres nokså mye ut, men etter at en av de første hundene viste seg som en pålitelig venn, og fulgte guttungen inn i den mørke hulen syd i Frankrike, har de spredt seg utover kloden. Det er i dag et sted mellom 500 millioner og en milliard hunder i verden.

Dette er det sikreste tegnet på evolusjonær suksess.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også denne kommentaren av erik tunstad:

Har mennesket alltid vært én art eller har det vært flere?