Var denisovanerne ett folkeslag, én mennesketype eller var de flere? Og hvem var alle disse andre nye asiatiske menneskene som har dukket opp de siste årene?
De har tilsynelatende strømmet på. Homo floresiensis, også kalt Hobbiten, ble oppdaget på den indonesiske øya Flores i 2003. Homo luzonensis ble oppdaget på den filippinske øye Luzon i 2007. Homo denisova ble oppdaget i en hule i Altai i Sibir nær grensen til Mongolia i 2008. Homo longi ble funnet for snart 90 år siden, men først grundig analysert og vurdert av forskere i 2021.
I tillegg finnes en lang rekke utypiske funn, det vil si rester av folk som ikke likner på andre som vi kjenner, men som vi heller ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Noen av dem har fått sine vitenskapelige navn, som Homo daliensis, et kinesisk funn fra 1970-tallet, selv om vi ikke vet stort annet om dem.
Blir kalt spøkelsesarter
Og som om ikke dette var nok, finner vi rester av ukjente mennesketyper i DNA-et til de vi kjenner. Noen kaller dem spøkelsesarter. Dette er mennesketyper som eksisterte, men som vi ikke har funnet fysiske spor etter ennå. Med mindre de da er noen av dem jeg nevnte rett over.
En del av forvirringen ligger nemlig i at det ikke lar seg gjøre å hente ut brukbart DNA fra alle fossilene.
Men fra de funnene forskerne får undersøkt genetisk, ser vi at mange av de såkalte menneskeartene var i stand til å pare seg med hverandre. Var de virkelig ulike arter, eller snakker vi om mer eller mindre adskilte populasjoner?
Ligger noe av forvirringen i at vi har vært for ivrige til å dele ut navn?
Få og små beinrester
Ett av problemene har så langt vært at det ble funnet så få fysiske gjenstander i det berømte Denisova-funnet. En helt ny mennesketype ble beskrevet på grunnlag av gener hentet ut av noen få og små beinrester.
Det vil ganske sikkert bli mer orden i dette regnskapet etter hvert.
Funnet i kinesiske Xujiayao sent på 1970-tallet har for eksempel vært et irriterende gnagsår helt siden den gang. Det første man fant, var en overkjeve med seks tenner. Dateringen har vært vanskelig, men har etter hvert falt ned på cirka 150.000 år, pluss minus.
Noen av tennene likner litt å den som senere ble funnet i Denisova-hulen i Altai, Sibir, mens andre, for eksempel hjørnetennene og fortennene, var mer av det man kan forvente av en neandertaler. Men med såpass lite fysisk materiale etter denisovanere – hvem vet egentlig hvordan tennene deres så ut? Knoklene i det indre øret er også veldig neandertal, sier forskerne.
Den første denisovaner?
Som en slags erkjennelse av hvordan evolusjonen virker, begynte paleoarkeologene, altså de som studerer mennesker fra veldig langt tilbake i tiden, å omtale Xujiayao-funnene som en «mosaikk» - en hittil ukjent blanding av bygningstrekk.
Etter den sensasjonelle oppdagelsen av denisovanerne i 2008, begynte enkelte også å få en mistanke om at Xujiayao faktisk kunne dreie seg om the real thing – en egen art. Kunne Xujiayao være denisova?
Mistanken er nå styrket. Noen la kanskje merke til denne nyheten i New Scientist nylig. Stadig flere heller i retning av at vi her har den første kjente hodeskallen av en denisovaner.
Jeg blir ikke overrasket om det viser seg at vi allerede har funnet flere, at de ligger på museenes lagre og venter på å bli studert nærmere.
Mer eller mindre samme art?
Enkelte forskere arbeider ut fra en modell som sier at denisovanerne hadde en noe annen utbredelse enn den vi vanligvis ser for oss – og at hulen i Altai ikke var denisovanernes hovedkvarter, men snarere en utpost, et sted hvor de risikerte å møte andre folk – som neandertalere og Homo sapiens – og hybridisere med dem. Hvilket genetiske analyser viser at de gjorde.
Hybridisering er paring mellom individer som ikke står hverandre genetisk nær. At hest og esel kan hybridisere, og gi opphav til muldyr, er et tegn på at det ikke er så lenge siden de skilte lag. At muldyret ikke kan formere seg, er et tegn på at hest og esel nå likevel er separate arter.
Når denisovanere og neandertalere hybridiserte, kunne avkommet formere seg videre. Det understreker min påstand om at vi alle på denne tiden mer eller mindre var av samme art.
Tre grupper denisovanere
Tegn kan tyde på at det fantes hele tre ulike populasjoner av denisovanere. En gruppe er de forskerne fant vest i Altai, en annen holdt til øst og sørøst i Asia, blant annet på Ny Guinea. Disse skilte lag for omtrent 300.000 år siden.
Den tredje er den såkalte D2-populasjonen, som skilte seg ut allerede den gang denisovanerne og neandertalerne gikk hver sin vei, for kanskje dobbelt så lenge siden.
Hva kaller vi i så fall denne mennesketypen. Er det rimelig å kalle D2 en denisovaner, eller snakker vi om et helt separat menneske?
Navet i fortellingen om mennesker
Vi vet ikke en gang når Asia ble befolket. Homo erectus er selve navet i denne fortellingen, opphav til flere av mennesketypene vi har nevnt.
Nature bragte i 2018 en artikkel som åpner for at Homo erectus kan ha vært i Kina så tidlig som for hele 2,1 millioner år siden. Slår du opp i etablerte kunnskapsverk, får du imidlertid vite at han var der først for 1,7 millioner år siden.
Kinesiske forskere har i tiår ivret etter å vise at mennesket egentlig utviklet seg i Kina, men så langt har ingen imidlertid funnet australopitheciner, altså Homo-slektens afrikanske forfedre i Asia.
Noen argumenterer likevel for at selv om både de første mennesker og de første av slekten Homo var afrikanske, så etablerte Homo-slekten seg på alvor først da den kom til Asia .
Dette skjedde i Afrika
Men heller ikke dette holder helt med fossilene, som viser at viktige ting skjedde før Homo erectus vandret nordover og østover inn i Asia.
Homoslekten startet med Homo habilis. Deretter kom Homo erectus – som i Afrika av og til kalles Homo ergaster. Deretter ga erectus/ergaster opphav til en serie nye arter, som Homo naledi – det kortvokste folket som nylig ble funnet i Sør-Afrika, og Homo boboensis – som ble foreslått som ny art fra Etiopia så sent som høsten 2021.
Homo bodoensis ga så, slik vi nå ser det opphav til både neandertalere og Homo sapiens – og denisovanerne. Alt dette må ha skjedd i Afrika, eller kort tid etter at Homo erectus utvandret.
Denne omstokkingen kan føre til at neandertalerne plutselig blir flere hundre tusen år eldre enn vi mente de var.
Navn versus virkelighet
Hittil har vi tenkt oss at Homo heidelbergensis vandret inn i Europa for mer enn 600.000 år siden, og gradvis utviklet seg til neandertalere for 400 000 år siden. Nå er heidelbergensis erstattet med Homo bodoensis, og skarpere definert.
Bodoensis holdes nå i Afrika, og de som kom til Europa kalles dermed neandertalere. Det vil si, denne historien gjelder dersom paleoarkeologene blir enige om det. De er ikke det helt ennå.
Nok en gang; forholdet mellom navn og virkelighet.
Og så har vi som sagt Homo erectus – den mest utbredte og langlivete menneskearten.
Ikke som dyrearter
Homo ergaster, som jeg nevnte over, er et navn som noen foretrekker å bruke på Homo erectus, så lenge de befinner seg i Afrika.
Akkurat som Homo antecessor er et navn noen foretrekker å bruke på Homo erectus når han dukker opp i Europa. Andre varianter, blant mange andre, er Homo georgicus og Homo pekinensis.
Homo erectus utvandret i flere bølger til Asia, veldig tidlig. Neandertalerne og denisovanerne kommer fra en noe senere utvandring, og kan – hvis dagens tolkning er korrekt – knyttes til Homo boboensis og ikke erectus.
Men mange av «spøkelsesartene» i Asia mistenkes for å ha hatt nære forbindelser med nettopp sistnevnte. Hvilket nok en gang understreker hvor meningsløst det er å oppfatte gamle arter som om de var forskjellige dyrearter – elg og rådyr, hund og rev.
Menneskets evolusjon går langsomt. Vi var i hybridiseringsfasen – for ingen av disse omtalte menneskeartene var egentlig genetisk isolert fra hverandre – i hundretusenvis av år etter at den første Homo begynte å knakke på en stein i Afrika, en gang for mer enn 2,5 millioner år siden.
Noen «arter» har riktignok skilt seg klart ut fra de andre, som de øyboende asiatiske Homo floresiensis og Homo luzonensis, og Homo naledi fra Sør-Afrika – men også disse kan likevel ha vært med i blandingen, ifølge en studie i PNAS.
Vandringen er viktigere enn navnene
Ok, dette ble mye navn og talemåter. Hva forskerne enn finner av knokler og gener, dette handler om å kartlegge menneskets vandring over kloden, uansett hvilke ord vi bruker.
Om vi velger å kalle «Tianyuan-populasjonen» for denisovanernes D2-populasjon eller noe helt annet, er uvesentlig.
Det vesentlige er mangfoldet og plastisiteten – hvordan mennesket kunne opptre med forskjellig utseende, formet av stedet de levde på. Vi var antagelig én art, hele veien.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
