Særlig Homo naledi gir oss grunn til å tenke, skriver Erik Tunstad. (Foto: Gulshan khan, AFP, NTB scanpix)
Særlig Homo naledi gir oss grunn til å tenke, skriver Erik Tunstad. (Foto: Gulshan khan, AFP, NTB scanpix)

Historien om menneskets «utmarsj» fra Afrika må skrives om, igjen og igjen

KOMMENTAR: Hvor vanskelig er det egentlig å gå? Spørsmålet melder seg, hver gang nye datoer dukker opp for tidspunktet for menneskets «utgang fra Afrika» - hvilket vil si temmelig ofte, skriver Erik Tunstad.

Publisert

Sist uke ga oss noen revolusjonerende nyheter: Mennesket kan ha forlatt Afrika flere hundre tusen år tidligere enn vi hittil har trodd, og dermed er funnene fra Dmanisi i Georgia kanskje ikke lenger de eldste utenfor Afrika? Funn fra Kina tyder på at Homo erectus var der for kanskje så mye som 2,1 millioner år siden, ifølge denne studien publisert i tidsskriftet Nature.

Og i tillegg: Homo sapiens var i Europa, det vil si i Hellas, allerede for mer enn 200 000 år siden.

Dermed må forskerne nok en gang fram med viskelæret.

Alle evolusjonære stamtrær er fulle av hull og antagelser. Akkurat hvem er i slekt med hvem på hvilken måte – og når? Med hundre og tusenvis av millioner av år å ta av, milliarder av arter, men kun et begrenset antall fossiler, er det ikke rart at bildet inneholder en og annen hvit flekk. Forskere har påstått at de har oversikt over hvalenes forhistorie, og kanskje hestenes. Sjekker vi andre arter, blir usikkerhetene større.

At det finnes hull i vår kunnskap om menneskets fortid, bør følgelig ikke forundre noen. Det har kommet en del spenstige overraskelser de siste årene. Homo floresiensis ble funnet på den indonesiske øya Flores i 2003. Denisovaneren ble oppdaget i 2010, funnet av Australopithecus sediba ble publisert samme år, og vår foreløpig nyeste slektning, Homo naledi dukket opp i Sør-Afrika i 2013. En ny menneskeart fra Filipinene ble funnet vinteren 2019.

Særlig Homo naledi gir oss grunn til å tenke. Fossilene ble funnet, i uhørte mengder, bare noen hundre meter unna noen av verdens best undersøkte fossile felt – Sterkfontein og Swartkrans i Sør-Afrika. Sterkfontein er stedet der den første australopithecine ble funnet i 1924 – Australopithecus africanus, Swartkrans, er stedet der Homo ergaster ble funnet i 1949. Begge hulesystemene er i dag viktige turistmål.

Og rett utenfor dørmatta ligger altså det største fossile funn av mennesker, noensinne – en helt ukjent, og bemerkelsesverdig kortvokst art. Og slett ikke totalt begravet i fortidens mørke – Homo naledi var samtidig med Europas neanderthalere.

Så – vi må alltid være åpne for overraskelser.

«Utmarsjen»

Og nå kommer altså nye datoer for Utmarsjen, som man så langt har datert til cirka 80 000 – pluss minus.

Jeg skrev «Utmarsjen» med vilje – 1980-tallets Ut av Afrika-hypotese har mye for seg, men ikke alt. Og den litt uheldige formuleringen forvirrer de som ikke er fagfolk – det vil si omtrent alle. Ut av Afrika-historien handler ikke om menneskeslektens utvandring fra sitt opprinnelsessted, det handler ikke engang om arten Homo sapiens’ utvandring – det handler om spredningen av det noen forskere kaller «mentalt moderne Homo sapiens» - som altså fant sted for et sted mellom 80 000 og 50 000 år siden.

Det har lenge vært kjent at tidligere mennesker enn Homo sapiens forlot Afrika veldig lenge før dette – Neandertalerne var for eksempel i Europa allerede for 400 000 år siden, pluss minus. De nedstammet antagelig fra Homo heidelbergensis, som vi finner spor etter i Europa fra 600 000 år siden – pluss minus. Heidelbergensis stammet antagelig fra Homo erectus – som vi finner i Dmanisi i Georgia for 1, 8 millioner år siden. Og hvor hører Homo antecessor, som vi finner i Spania og England for en million år siden – pluss minus – egentlig til i dette bildet? For ikke å snakke om alle de andre?

Det har også vært kjent at vi, Homo sapiens spredte oss vidt, lenge før «utmarsjen». Vi finner våre forfedre nord i Israel, rett ved Haifa, for 120 000 år siden, hvor de muligens møtte neanderthalere for første gang. Neandertalerne var på spredning østover – og endte blant annet i Shanidar i Irak og Denisova i Sibir – hvor vi kan se at de var i kontakt med både denisovanere og, nok en gang, oss.

Det siste halvannet året har kona mi, Vibeke Riiser-Larsen, og jeg tilbragt med å reise og skrive bok om neandertalerne. Vi snakket i vinter med Chris Hunt og Zenobia Jacobs, om henholdsvis Shanidar og Denisova. Det som forundret oss, er at de opererte med tall rundt 100 000 år eldre enn de vi ser i litteraturen. Hunt plasserer dermed neandertalere i Shanidar før man finner spor etter dem i det mer vestlige Israel, og Jacobs finner denisovanere i Sibir tilsvarende mye tidligere.

Litteraturen er konservativ, sa Hunt, jeg er temmelig trygg på at dette er gode tall – de vil bli publisert etter hvert.

Ikke sjokkert

Jeg blir derfor ikke sjokkert over nyheten om at et par fossile Homo sapiens har dukket opp i det sørøstre Hellas, og kan være så mye som 200 000 år gamle. Noen har reagert med et «Oi – vi må skrive om Europas historie». Jeg tror vi skal vente litt. Dette er ikke samme «mentalt moderne» sapiens som inntok Europa for en 40 000 til 50 000 år siden, og deretter kanskje bidro til neandertalernes undergang. Dette er høyst sannsynlig forrige bølge– de som muligens ble fordrevet fra Midtøsten for rundt 100 000 år siden, av nettopp neanderthalerne. Vi har foreløpig ikke funnet tegn til at de beveget seg videre mot nord og vest.

Vi vet altså at sapiens beveget seg mye, tidlig – og gjør kanskje et litt for stort nummer ut av at de beveget seg utenfor Afrika? Hvor vanskelig er det egentlig å gå? Hvor imponerende og revolusjonerende er det egentlig at sapiens har klart å forsere seg hele veien fra Israel til Hellas – sammenliknet med den veien Homo mauritanicus (antagelig en variant av Homo erectus) må ha tilbakelagt, for å ende opp i Marokko og Algerie? Forskjellen er at mauritanicus må ha beveget seg veldig mye lenger – men innenfor det vi i dag kaller Afrika – og dermed er det ingen som gisper.

Vi kan kanskje også ta med at neandertalerne, når de endelig var ferdige med sin «utmarsj» fra Europa – hadde en utbredelse fra Portugal til langt inn i Sibir – en strekning som er lenger enn fra Cape Town til Haifa.

Utviklet i Kina?

Historien om at Homo erectus dukker opp i Kina 250 000 år tidligere enn vi hittil har regnet med, er noe mer oppsiktsvekkende. Her er studien publisert i tidsskriftet Nature.

De frem til nå eldste Homo erectus-funn er cirka 1,8 millioner år gamle, fra Øst- Afrika og fra Dmanisi i Georgia. Men nå har altså kinesiske paleoarkeologer funnet rester som kan være hele 2,1 millioner år gamle – i Kina.

Enkelte forskere har lenge drodlet med tanken om at Homo erectus utviklet seg i Asia, og ikke i Afrika, slik vi har tatt for gitt. Eugene Dubois dro i 1886 til Java for å finne «Det manglende mellomledd» - og fant det: Javamannen, i dag regnet som Homo erectus. Dette gjorde han, til tross for at Darwin for lengst hadde fremmet Afrika som stedet å lete. Hvilket det også er – de aller eldste mennesker finnes der – flere millioner år eldre enn Homo erectus.

Forskerne har regnet arten Homo erectus til å være rundt 2 millioner år gammel, så funnene fra Kina kan gi et hint om at selve artsdannelsen fant sted langt der øst. I hvert fall inntil nye funn dukker opp.

Dette er uansett bare tolkninger og ord. Om det og det funnet er Homo erectus eller Homo ergaster eller hva man velger å kalle det, kan i noen grad være opp til den enkelte forsker. Det som er morsomt med det kinesiske funnet, er at det viser at våre forfedre hadde en større utbredelse enn vi trodde, for sånn litt mer enn to millioner år siden. De visste ikke selv at de var «utenfor Afrika» - de spredte seg langsomt, maksimalt noen hundre meter per generasjon, og stort sett innen samme økologiske sone.

Om Homo erectus «oppsto» i Kina for 2,1 millioner år siden, vel, da må en av erectus’ forgjengere ha gått dit. Homo habilis, kanskje? Eller Homo ergaster? For både oss og for dem er dette bare ord. De var der – det er det som er morsomt.