I en helt fersk studie har forskere dokumentert endringer i permafrosten i fjellområder i Europa. 

Fra Svalbard i nord til Sierra Nevada i Spania lengst sør har temperaturen fra 64 borehull blitt analysert. 8 land har deltatt.

– Vi analyserer data fra opptil 30 år tilbake i tid. Det gir oss et nytt og omfattende innblikk i dagens tilstand og den pågående oppvarmingen og tiningen av permafrosten i Europas fjellområder.

Det sier forsker på permafrost Jeannette Nötzli ved WSL Institute for Snow and Avalanche Research SLF i Davos i Sveits. 

– Permafrosten i enkelte av de kaldeste europeiske fjellområdene varmes nå opp like raskt som vi observerer i de polare lavlandsområdene med størst oppvarming, sier Ketil Isaksen. Han er klimaforsker ved Meteorologisk institutt.

Permafrosten tiner mer enn forventet

Det er nå godt kjent at Arktis varmes opp tre til fire ganger raskere enn resten av jorda. Oppvarmingen har store konsekvenser for is, snø, permafrost, natur og arktiske samfunn. 

Europa varmes også opp raskere enn noe annet kontinent (met.no). 

Nå viser resultatene fra denne europeiske studien at dette påvirker permafrosten i høyfjellet i Europa mer enn det forskerne hadde forventet. 

Særlig på de høyeste fjelltoppene. Der permafrosten er kaldest, er endringene større enn tidligere observert. 

– Vi fant tilfeller der permafrosten har blitt varmet opp mer enn én grad de siste ti årene. Dette er store endringer med tanke på at det skjer ti meter under bakkeoverflaten i mange tusen år gammel permafrost, sier Isaksen.

Han forteller at det er på nivå med det som observeres i de såkalte polare «hotspots» i lavlandsområder lengst nord i Sibir og Canada. 

Store endringer er observert nær kjente europeiske destinasjoner. Det er steder som Aiguille du Midi (Chamonix, Frankrike), Dovrefjell (Norge), Jungfrau (Jungfraujoch, Sveits), Juvvasshøe (Juvasshytta, Norge), Matterhorn (Zermatt, Sveits), Schilthorn (Sveits), Stelvio (Italia), Tarfalaryggen (Kebnekaise, Sverige) og Zugspitze (Tyskland). 

Permafrosten er på etterskudd av klimaendringene

Oppvarmingen var størst i de ti øverste meterne av bakken og i de høyeste fjelltoppene eller i de nordligste fjellområdene. 

Oppvarmingen går også raskere der det er lavt innhold av is i bakken. 

– I områder med høyere isinnhold og varmere permafrost nær null grader synker hastigheten på oppvarmingen betydelig og stopper nesten opp, sier Noetzli. 

Hun sier at grunnen til dette er energien som trengs for å smelte isen. 

– De pågående endringene i fordelingen mellom is- og vanninnhold oppdages ikke med temperaturmålinger. Is og vann kan nemlig eksistere side om side ved 0°C.

Hun forklarer at når all is i permafrosten er smeltet, øker temperaturen igjen. 

– Siden dette kan ta mange år, er oppvarmingen av permafrosten her på en måte på etterskudd av klimaendringene. Noen steder kan det ta tiår.

Oppvarmingen i bakken skyter fart når all permafrost har tint. 

– Vi ser ved noen målestasjoner svært stor oppvarming på steder der permafrosten har forsvunnet. Det ser vi for eksempel på Dovrefjell, sier Isaksen. 

Temperaturendringene forplanter seg 

Oppvarming av permafrosten er en langsom prosess. Den ligger etter endringene i atmosfæren. 

Endringene i temperatur går gradvis dypere ned i permafrosten. Derfor vil oppvarmingen og tiningen fortsette dypere inn i fjell og sedimenter i tiårene fremover. 

Dette bekreftes av målinger. De viser at oppvarmingen på 20 meters dybde det siste tiåret var lavere enn nærmere bakkeoverflaten.

Høye temperaturer sommer og høst i Europa det siste tiåret har bidratt til vesentlig oppvarming av permafrosten.

– Vi ser helt tydelige mønster knyttet til oppvarmingen. Det går på tvers av alle dybder i bakken, tidsrom og perioder, sier Isaksen.

God støtte til å håndtere naturfare

Fjellområder i Europa er tett befolket. De er viktige turistmagneter sommer som vinter. 

Men når naturen og landskapet forandrer seg på grunn av endret klima, står flere steder i fare for å miste den viktige inntektskilden fra turismen. 

Jeannette Nötzli og hennes kolleger opplever stadig etterspørsel fra miljøer som jobber med å håndtere naturfare i fjellet eller jobber med infrastruktur.

– De omfattende analysene og de nye dataene gir et godt grunnlag for å vurdere endringer i permafrosten og hvordan dette påvirker stabiliteten i bratte fjellsider. De nye resultatene vil også interessere en rekke forskergrupper som studerer kryosfæren, understreker hun.

Høyt fokus hos verdens meteorologiorganisasjon 

Systematisk forskning på permafrost i fjellområder startet på slutten av 1970-tallet. På grunn av økt turisme og utvikling av ny infrastruktur rundt blant annet skisentre var det stor etterspørsel etter kunnskap og kartlegging av områder med permafrost. 

– I 1987 ble det boret et hull på 60 meter ved Murtèl-Corvatsch i Sveits. Data fra denne stasjonen har den lengste kontinuerlige tidsserien av temperaturer på permafrost i Europa, sier Nötzli.

På slutten av 1990-tallet startet forskere å overvåke permafrosten i de europeiske fjellområdene med et nytt perspektiv: De ville undersøke hvordan klimaendringene påvirket permafrosten i fjellet. De ville også se hvilke konsekvenser det kunne få.

– Tining av permafrosten er en viktig klimaindikator i seg selv. I tillegg til å forandre stabiliteten i fjellskråninger og infrastruktur, bidrar også oppvarmet permafrost i spesielt lavlandsområder i Arktis til å forsterke globale klimaendringer, sier Isaksen.

Han forklarer at det skjer ved at organisk karbon brytes ned i jorda. Dermed dannes det klimagasser som siver ut i luften. 

– Derfor er vi svært takknemlige for at verdens meteorologiorganisasjon har løftet overvåking og forskning på permafrost som en del av kryosfæren høyt opp på agendaen. Vi er også takknemlige for at de ser alvoret i de endringene som skjer i Europa og ellers i verden, sier han. 

Referanser:

Jeannette Noetzli mfl.: Enhanced permafrost warming in European mountains in the early 21st century. Nature Communications, 2024. Doi.org/10.1038/s41467-024-54831-9

Boris Biskaborn mfl.: Permafrost is warming at a global scale. Nature Communications, 2019. Doi.org/10.1038/s41467-018-08240-4 

Artikkelen er produsert og finansiert av Meteorologisk institutt

Meteorologisk institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.