– Akkurat nå har jeg lest jeg Jean Paul Sartres bok «Tanker om jødespørsmålet» på nytt. Boken kom ut etter andre verdenskrig, og i den analyserer Sartre antisemittene. Han sier at jødene har lidenskapelige fiender og mer lidenskapsløse forsvarere, forteller medieforsker Elisabeth Eide.

Hun mener vi ser en del av den samme situasjonen nå, men nå er jøder erstatter med muslimer, og jødedom erstattet med islam. Hun understreker at hun ikke tror på å trekke historiske paralleller, men likhetstrekkene ser hun likevel.

Eide er professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og  professor II ved Universitetet i Bergen.

Sartres bok er på knapt 100 sider, men det var ett begrep som festet seg i Eides hode etter å ha lest boken på nytt.

– Lidenskapelige fiender og lidenskapsløse forsvarere. De som hamrer og hamrer på om trusselen om Eurabia er lidenskapelig opptatt av islam med demografisk vinkel, kan du si. På den andre siden har du forsvarerne. De er gjerne opptatt av forskjellige spørsmål, har et bredere perspektiv og kanskje mer edruelighet.

– De kan se problemer også innenfor muslimenes rekker, så deres forsvar er ikke like lidenskapelig som eurabiafantastenes angrep, sier Eide.

Sartre mener antisemitten lever et liv hvor fornuft og research bare spiller en underordnet rolle. «Det er ikke erfaringen som skaper jødebegrepet, det er tvertimot jødebegrepet som farger erfaringen: Dersom jøden ikke eksisterte, ville antisemitten ha funnet ham opp,» skriver han.

– Hva med eurabiaprofeter og deres forhold til statistikk i dag? Statistisk sentralbyrå (SSB) avfeies gjerne som et venstrevridd organ som løper makthavernes ærend.

For mye ytringsfrihet?

– Etter 22. juli har det hovedsakelig vært to standpunkt i debatten om ytringsfrihet. Det ene har vært at terroristen og andre høyreekstremister har sluppet for lite til i mediene. Det mener mange har bidratt til at de ekstreme holdningene er blitt isolert i stedet for konfrontert, forteller Eide.

Det andre standpunktet er at det har vært så mange relativt fiendtlige holdninger til for eksempel muslimer på trykk, både i sosiale og tradisjonelle medier, at gjerningsmannen kan ha følt at han hadde mange med seg i sine synspunkter.

– Det kan i så fall ha bidratt til en form for rettferdiggjøring hos ham. Begge disse standpunktene har vært synlige, men det virker som om det er det første som er rådende nå, sier Eide.

Fra hyllest til problematisering

I 2007 ga Eide ut boken Mistenkelige utlendinger sammen med Anne Hege Simonsen. I boken har de gått gjennom dekningen av minoriteter i Norge gjennom 100 år.

– Da så vi at det alltid har vært mye negativt mangfold i mediene. Avisene fokuserer ofte på det negative og demonstrerer nedlatende måter å se på de såkalte «andre» på.

– Fra 1970-tallet, med moderne innvandring, ser vi konturene av bakteppet for dagens situasjon. Det startet med en tendens til å hylle det nye mangfoldet, men har gradvis endret seg til mer problematisering, forteller Eide.

– Vi ser særlig en vridning fra fokus på etnisitet til kultur, det vil i hovedsak i dag si religion.

Men at religion er en problemfaktor er altså ikke et nytt fenomen.

– Etter 22. juli har det vært mye snakk om multikulturalisme. Begrepet er i stor grad en eufemisme for «det muslimske problem». På mange måter er det blitt en syndebukk som holdes ansvarlig for en lang rekke samfunnsproblem. Dermed overskygges de strukturelle problemene som ligger bak.

Da Eide holdt innlegg under IMERs (International Migration and Ethnic Relations) 15-årsjubileum torsdag, avsluttet Eide sitt innlegg med følgende oppfordring:

– Reality check, please!