Manifest, dokument eller skriblerier?

Ordvalg er viktig i kampen om å slå an tonen i den offentlige samtalen. Ord som gjerningsmann, hendelse og manifest kan gi signaler som vi kanskje ikke er klar over.

Published
Kolstø mener at ordet manifest til en viss grad kan gi signal om noe seriøst og troverdig, og synes at ordet historisk sett gir positive konnotasjoner. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring))
Kolstø mener at ordet manifest til en viss grad kan gi signal om noe seriøst og troverdig, og synes at ordet historisk sett gir positive konnotasjoner. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring))

Manifest er ordet de fleste medier har brukt om det 1500 sider lange dokumentet som Anders Behring Breivik la ut på nettet kort tid før han plasserte bomben utenfor regjeringskvartalet.

Så vidt forskning.no har brakt på det rene, har ikke den siktede etter angrepene selv gitt dette navnet til teksten. Han kaller det book, compendium og declaration, altså en erklæring – som mediene eller andre aktører ser ut til å ha oversatt til manifest.

Manifest er ikke et ord som er fritt for assosiasjoner, mener professor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Pål Kolstø. Han har tidligere blant annet analysert medieretorikk under Balkankrigen på 1990-tallet.

- Passer ikke helt inn i sjangeren

- På 1800-tallet offentliggjorde kunstneriske og politiske grupper, gjerne på ytterfløyene, manifester for å få frem hva de stod for, som for eksempel Marx’ og Engels’ Kommunistiske manifest fra 1848.

Surrealister, futurister og andre grupper på begynnelsen av 1900-tallet elsket manifester og det ble en populær politisk sjanger, ifølge Kolstø.

Men her var det bevegelser som lanserte manifestene, og ikke enkeltpersoner.

- Jeg for min del tenker på et manifest som en tekst lansert av en gruppe, snarere enn av en enkeltperson. Derfor har jeg følelsen av at Breivik sin tekst ikke passer helt inn i sjangeren, sier han.

Positive assosiasjoner?

En rask sjekk i tre enkeltutgaver av Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen fra dagene etterpå, viser imidlertid at det forekommer ulike måter å bruke ordet på.

I noen artikler settes ordet i anførselstegn, andre skriver “det såkalte manifestet”, mens andre igjen skriver ordet uten å pakke det inn i det ene eller det andre.

Kolstø, som mener at ordet manifest til en viss grad kan gi signal om noe seriøst og troverdig, synes også at ordet historisk sett gir positive konnotasjoner.

- Det kan være en av grunnene til at mange foretrekker å sette det anførselstegn. Kanskje burde man helst unngå det. Men et ord må man jo bruke, og et ord som dokument blir nokså intetsigende igjen, sier han.

Hvordan beskrive en som har gjort noe grusomt?

Statsministeren har uttalt at det er naturlig for ham å ikke omtale den siktede etter bombeangrepet på regjeringsbygget og massakren Utøya ved navn.

I mediene har journalistene, i tillegg til navnet hans, brukt noen forskjellige betegnelser i omtalen av Anders Behring Breivik. Eksempler er skytter, gjerningsmann og terrorist.

Pål Kolstø. Foto: UiO
Pål Kolstø. Foto: UiO

Alle disse ordene er i og for seg korrekte betegnelser, men med stadig mindre konkret innhold, mener Kolstø.

- Ordet skytter sier bare at han brukte våpen og ikke noe om at han drepte noen. Ordet gjerningsmann forteller ikke noe om hvilken gjerning han utførte, men antyder bare at det var noe kriminelt, sier han.

- En terrorhandling kan innebære massemord, men i tillegg signaliserer begrepet terror noe viktig om gjerningspersonens motiver. Han eller hun vil spre frykt ved å øve vold mot tilfeldig valgte sivile ofre.

- Dette var åpenbart noe av det Breivik ønsket å oppnå, og derfor anser jeg ordet terror i dette tilfelle som ganske presist, og ikke som et diffust skjellsord, sier Kolstø til forskning.no.

Viktig med ordbevissthet

- Det er viktig å bygge opp en bevissthet om assosiasjoner, og en viktig del av dette, som journalistutdanningen legger vekt på, er å prøve å være så lite manipulerende i språket som mulig, sier Hege Lamark.

- I det ligger det at nyhetsspråket skal være direkte og presist, sier hun.

Lamark er førstelektor ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Nordland. Hun har selv jobbet som journalist, og underviser nå i faget.

Hun synes det er interessant å reflektere over hva slags signaler for eksempel et ordvalg som manifest sender ut.

‘Manifest’ ikke det mest ladde?

- Mine assosiasjoner går i positiv retning, jeg tenker på et manifest som et grundig, gjennomarbeidet politisk dokument. For så vidt kan det være korrekt å kalle Breiviks skrift for manifest, i betydningen “offentlig opprop”, sier Lamark.

- Men tenk om man i stedet hadde kalt det for Breiviks evangelium. Det ville straks ha signalisert noe i retning av religiøs villfarelse og ekstremisme.

- Man kunne også tenkt seg ord som kampskrift, testamente, kompendium, skriverier eller liknende. Alt i alt vil jeg likevel tro at mange oppfatter manifest som det minst ladde ordet, sier hun til forskning.no.

”Hendelsene i forrige uke”

Lamark har stor forståelse for at redaksjonene ikke har brukt så mye tid på språkdetaljer i sakene de har laget om terrorangrepet.

"Hege Lamark (Foto: Universitetet i Nordland)"
"Hege Lamark (Foto: Universitetet i Nordland)"

Samtidig har hun blant annet reagert på at mange har brukt det litt diffuse begrepet hendelse om terrorangrepene.

- Jeg synes egentlig at det er et provoserende ord i denne sammenhengen. Det kan høres ut som man har punktert på sykkelen, sier hun.

Har hatt en vanskelig jobb

Likevel forstår hun at drapene og bombeangrepet innebærer noe så ekstremt at journalister rett og slett kan slippe opp for gode ord.

- Jeg tror at journalister har hatt en ekstremt vanskelig jobb, der de har prøvd å beskrive noe som de aldri har vært borti før. Her har nok journalister også påvirket hverandre.

- Samtidig er det lang tradisjon i journalistikken for å bruke omskrivninger for noe som direkte uttrykt virker støtende og ubehagelig, og det er ikke rart at man gjør det her også, sier hun.

Ordvalg kan gi overtak

Journalister gjør ikke alltid de optimale ordvalgene, noe Lamark forsøker å gi forklaringer på. Språket er imidlertid viktig for å få slå an tonen, og er et middel som kan brukes på godt og vondt, noe Pål Kolstøs tidligere forskning vitner om.

Han forteller at propagandaen på begge sider under Balkankrigen på 1990-tallet var bygget opp rundt krasse og ofte vulgære stereotypier. Slike merkelapper er uhyre viktig i en konfliktsituasjon, ifølge forskeren.

- Den som klarer å prege ordvalget, har allerede et betydelig overtak. Karakteristikken av Slobodan Milosevic som the Butcher of the Balkans ser ut til å ha vært brukt første gang i en artikkel i New York Times i april 1992.

- Det spiller på forestillingen om at serbere, og folk fra Balkan generelt, ikke bare var voldelige, men helst bruker blodige våpen som kjøttøks og liknende. Uttrykket festet seg raskt, kanskje også fordi det er et bokstavrim, sier han.

Nå er det greit med ’skjærlighet’

- Kanskje det er sånn i det lille språksamfunnet vårt at vi må skape ord og begreper til sånne unike hendelser, sier Lamark om ordbruken etter terrorangrepene 22.juli.

- Det blir for eksempel ikke riktig å kalle det for Utøya-saken, og jeg synes selv at det har vært vanskelig å finne ordene. Man blir rett og slett ordløs, sier hun.

Én språklig kjepphest har hun for godt gitt slipp på etter å ha sett unge mennesker uttrykke følelsene sine gjennom store ord, som reaksjon på terroraksjonene.

- Jeg har i hvert fall lovet meg selv etter dette at jeg ikke skal ergre meg over ungdommer som sier ”skjærlighet”, sier Lamark til forskning.no.