Sentralt i den rasehygieniske ideologien som fikk feste i Norge på slutten av 20-årene stod forestillingen om at samfunnet ville forfalle som en følge av redusert befolkningskvalitet.

Botemiddelet som skulle forhindre dette var å sette en stopper for at disse “mindreverdige” satte barn til verden. Med bakgrunn i denne tankegangen ble steriliseringsloven av 1934 (Lov om adgang til sterilisering m.v. av 1934) vedtatt.

Hva var motivene bak 1920-30-årenes krav om å sterilisere tatere? Hvordan tok motivene form, og hvor lenge ble de opprettholdt? Hvordan ble holdninger omsatt til handling? Hvor mange tatere ble sterilisert etter lovens ulike paragrafer, og hvordan ble steriliseringen til enhver tid begrunnet? Dette er noen av de spørsmålene forsker Per Haave ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, stiller i rapporten “Sterilisering av tatere 1934-77. En historisk undersøkelse av lov og praksis”, som gis ut til høsten i Forskningsrådets regi.

Assimilering via sterilisering

Fra midten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet ble taterne utsatt for store assimileringspolitiske tiltak. Målet var å få dem til å gi opp det omreisende livet sitt, slik at de kunne bli “ekte, gode og stedsfaste” nordmenn. Til grunn lå forestillingen om at taternes levemåte var til skade for dem selv og samfunnet. Drivkraften bak var Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen) med fullmakt fra kirkedepartementet og kommunale vergeråd. (se Forskning nr. 5/98).

Få stilte spørsmål ved disse tiltakene. Den nye velferdsstaten skulle skapes, og det var ikke rom for taterkulturen. Assimileringspolitikken ble allikevel utsatt for en grunnleggende kritikk rundt 30-årene, noe som skulle få store følger for taterne.

- Med feste i rasehygienisk ideologi ble taterne beskrevet som biologisk mindreverdige, derfor ville assimilasjon føre til en dårligere befolkningskvalitet. Løsningen var å hindre at “mindreverdige” satte barn til verden, forteller Haave.

Storsamfunnets behandling av en minoritetsgruppe

I steriliseringslovens virketid ble det antatt at rundt én prosent av befolkningen til enhver tid falt utenfor normalbefolkningen. Ifølge Haave ble 2513 taterkvinner i perioden 1900-59 registrert som omstreifere. Etter rasehygieniske mål kunne bortimot en tredel sies å utgjøre en risikogruppe, det vil si at rundt 840 kvinner kunne tenkes å bli utsatt for tvangssterilisering.

- Taterkvinner risikerte i større grad enn andre kvinner å bli tvangssterilisert, sier Haave, og kan samtidig fortelle at flere av tvangsinngrepene gjaldt mindreårige. Den yngste taterjenta var 14 år da inngrepet fant sted - i siste halvdel av 40-tallet.

Mangelfullt vern mot overgrep

Selv om denne praksisen var omgitt av regler og administrative rutiner som ideelt sett skulle forhindre at noen ble sterilisert i strid med lovens vilkår, viser praksis at regler og rutiner ikke alltid gav den enkelte det nødvendige vern mot overgrep, ifølge Haave.

- I den grad sterilisering ble foretatt på grunn av sosiale, sosialmedisinske og psykiske problemer i samsvar med lovens vilkår, er det ikke urimelig å se disse problemene som et resultat av den hardhendte assimilasjonspolitikken taterne ble gjort til gjenstand for. Slik sett må den steriliseringspraksisen som rammet tatere, plasseres i en større sammenheng og ses som en side ved storsamfunnets sanksjonering av minoritetsgruppens levemåte og kulturelle særtrekk, avslutter Haave.