- Den humanistiske forskningen ble i mellomkrigstiden dominert av tilsynelatende paradoksale retninger.

Det sier Jon Røyne Kyllingstad ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo (UiO).

I 2003 ga han ut boken «Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket»

Nylig disputerte han med avhandlingen “Menneskeåndens universalitet. Instituttet for sammenlignende kulturforskning 1917-1940. Ideene, institusjonen og forskningen.”

- En betydelig del av midlene til humanistisk forskning ble i denne tidsperioden kanalisert gjennom forskningsinstitusjonen Instituttet for sammenlignende kulturforskning, sier Kyllingstad.

Organisering av forskning

- Mellomkrigstiden var en brytningsperiode hvor man stilte mange store spørsmål, blant annet om hvilken organisasjonsform gagnet forskningen best.

Tanken om et eget institutt sprang ut fra det historiske og filologiske miljøet omkring universitetet i Oslo.

- Man ønsket å danne en uavhengig institusjon som kun drev med forskning og som overlot undervisningen til universitetet, forteller Kyllingstad.

Fred gjennom kulturforståelse

Instituttet for sammenlignende kulturforskning ble bygd på ideen om kultur som et universelt menneskelig fenomen - menneskeåndens universalitet, og at dypere innsikt i fenomenet kultur bare kunne oppnås ved å arbeide på tvers av faglige, institusjonelle og nasjonale grenser.

Slik skulle den humanistiske forskningen skape forståelse mellom kulturer og folkeslag og på den måten bidra til å bygge fred og motarbeide nasjonalistiske motiver innenfor vitenskapen.

- Mye av den offentlige støtten til instituttet ble legitimert gjennom ideer rundt internasjonalisme og fredsarbeid, forteller Kyllingstad.

Første verdenskrig hadde ødelagt de akademiske båndene mellom de involverte landene. Et av målene for Instituttet var å bidra til å reintegrere Tyskland i det internasjonale vitenskapelige samarbeidet.

- Det ble blant annet hevdet at de humanistiske vitenskapene hadde bidratt til krigsutbruddet ved å dyrke fram et overdrevent fokus på det nasjonale. Nå måtte man heve blikket, sier Kyllingstad.

Sterk nasjonalisme

Paradoksalt nok var selve forskningen sterkt influert av nasjonalistisk tankegods. Vitenskaper som folkeminneforskning, stedsnavnsgranskning, arkeologi, historie og antropologisk raseforskning var alle i vekst og hadde stor betydning for byggingen av den norske nasjonale identiteten.

Rasetenkning preget deler av forskningen. Kyllingstad har likevel ikke funnet dokumentasjon for at det ble bedrevet forskning ved Instituttet som siden støttet opp under nazistiske raseteorier.

Raseforskning allment akseptert

Kyllingstad forteller at raseforskningen foregikk innenfor den medisinske disiplinen fysisk antropologi, som delvis fungerte som en hjelpevitenskap til arkeologien.

- Instituttets raseforskning var påvirket av ideer vi i dag vil omtale som rasistiske, men som den gang var ganske allment akseptert både blant vitenskapsmenn og blant folk flest.

- Samtidig er det klart at sentrale krefter ved instituttet tok avstand fra de mer eksplisitte raseideologiske strømningene som preget både samfunnsdebatt og internasjonale vitenskapelige diskusjoner om rase i mellomkrigstida, sier han.

Sentralt i nazistenes raseideologi stod forestillingen om at rase determinerer kultur, læren om en germansk eliterase, og ikke minst frykten for at raseblanding fører til biologisk degenerasjon.

- Slike forestillinger kunne hente noe av sin legitimitet fra ideer som sirkulerte i internasjonal vitenskap. Men de ble avvist av sentrale medlemmer av miljøet omkring Instituttet, sier Kyllingstad.

Han påviser hvordan arbeidet ved instituttet hadde sterk politisk støtte og oppnådde nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Han mener instituttet må regnes som en forløper for det vi i dag gjerne omtaler som programstyrt flerfaglig forskning.