«Naman» er 11 år og somalisk flyktning bosatt i Omaha, Nebraska, USA. Mora hans, høygravid mor til fire, føler at hun har «mistet kontrollen» over ham.

Hun forteller at Naman har begynt å røyke og drikke og komme seint hjem om kvelden. Når hun prøver å irettesette han, truer han med å “rapportere” henne. Mora sier hun er redd for sønnen sin.

En dag går det riktig ille. Naman slår storesøstera si, mora svarer med å slå Naman. Neste dag forteller Naman læreren sin at mora slår han. Mora blir hentet av politiet og seinere tiltalt for volden. Mens hun venter på rettssaken bekymrer hun seg for om hun vil miste alle barna sine.

Hun betror seg til Rage Mohamed, leder for Somali-American Immigrant Community og en velkjent og respektert skikkelse i det somaliske flyktningmiljøet i Omaha.

Mohamed blir en støtte for mora i møtet med hjelpeapparatet. Han argumenterer med at selv om moras bruk av vold var mot loven, er det viktig å huske på at lovens hensikt er å hjelpe og beskytte barn, ikke skape problemer for dem.

Å stille mora for retten ville neppe hjelpe Naman, mener Mohamed. I stedet tar Mohamed gutten med på møter han arrangerer for somaliske unggutter, hvor han tar mål av seg lære gutten om respekt for andre, særlig jenter.

Etter en stund oppviser Naman helt andre holdninger og oppførsel, gjerne med henvisning til det han har lært av «onkel Mohamed».

«Surrogater» som hjelpere

Historien om Naman, mora og Rage Mohamed illustrerer den sentrale rollen lokale ressurspersoner kan spille i flyktningmiljøer. Det mener Gaudencia Mutema, post.doc. ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen.

Hun traff Naman og familien hans under sitt feltarbeid blant somaliske flyktninger i Omaha, og observerte ved mange anledninger surrogatenes viktige rolle.

– Jeg bruker metaforen surrogater om hjelperne, for å beskrive hvordan de tar rollen som sosiale mødre og fedre, forklarer Mutema.

– Surrogatene er vanlige somaliere med god innsikt i hva majoritetssamfunnet forventer. De jobber tett med institusjonene og fungerer som meklere og brobyggere når det oppstår konflikter og misforståelser mellom somaliske flyktninger og storsamfunnet, slik Rage Mohamed gjør i historien om Naman.

Konflikter oppstår ikke minst i forbindelse med barneomsorg og -oppdragelse.

– I noen tilfeller handler det om enkle, praktiske ting, som at foreldrene ikke er klar over hva som forventes av dem i forbindelse med skolen. Men konflikter oppstår også når somalisk kultur kommer i konflikt med vestlig kultur og lov: for eksempel knyttet til disiplinering av barn, omskjæring og tidlige giftermål.

– Da bidrar surrogatene med kunnskap om lover og barns rettigheter, og med innspill om det å balansere lojalitet til somalisk kultur med respekt for det som gjelder i det nye landet, forteller Mutema.

Utdanning som makt

Også i forhold til selve skolevesenet gjør surrogatene en viktig innsats, ifølge Mutema. Møtet med den amerikanske skolen byr på mange vanskeligheter for barna, både på grunn av misforståelser og i noen tilfeller fiendtlighet.

En 16 år gammel jente fortalte for eksempel Mutema at læreren hennes mistolket hennes oppmerksomme blikk på den undervisende læreren som «stirring» og eksploderte overfor henne:

«Hvorfor stirrer du på meg? Jeg vet at du sier noe på språket ditt, ja, stygge ord. Si det rett til meg! Vel, samme hva du sier til meg i hjertet ditt, det samme tilbake til deg!»

– Flere av barna forteller om ydmykende og sårende opplevelser av denne typen. Lærerne mangler ofte innsikt i og forståelse for kulturelle forskjeller og betydningen av dem.

– Surrogatene gjør en viktig jobb med både å forsvare barna og kreve at de blir ivaretatt og å sette lærerne bedre i stand til å møte de somaliske barna slik at de lærer mest mulig og finner sin plass i skolemiljøet, forteller Mutema.

Hun mener skolen er den kanskje aller viktigste arenaen for barnas integrering.

– Utdanning, på samme måte som arbeid, gir makt. Å sørge for like rettigheter og muligheter her er dermed enormt viktig for sosial rettferdighet, sier hun.

Kjønn står sentralt

Surrogatene Mutema møtte i Omaha arrangerte som nevnt møter etter skoletid, der gutter og jenter møttes til samtaler om det å være flyktninger, muslimer og fra Somalia.

Viktige mål med disse møtene var både å styrke barnas selvfølelse og hjelpe dem å være stolte av både islam og den somaliske kulturen i en situasjon hvor begge disse var under stadige angrep fra samfunnet rundt.

Overfor guttene ble det lagt vekt på det å vise respekt for mødre, søstre og kvinner generelt.

For jentene, som til daglig lever med majoritetssamfunnets bilde av dem som passive, undertrykte og stemmeløse, ble gruppene en viktig plattform hvor de fikk bekreftet at de også kunne ha meninger og hevde disse med selvtillit.

Begge kjønn ble oppmuntret til å jobbe hardt på skolen og prestere i sport.

– Kjønn berører barnas følelse av selvverd, identitet og tilhørighet på mange nivåer. Kjønn står også ofte sentralt når det oppstår konflikter og misforståelser, og flyktningtilværelsen tvinger fram endringer både i kjønnenes roller og hvordan man tenker rundt dem.

– Derfor handler også mye av surrogatvirksomheten om kjønn på en eller annen måte, sier Mutema.

Flyktningenes styrke og omsorgsetikk

Mutema har det hun kaller et strength-perspektiv på flyktningene, det vil si at hun er opptatt av ressursene som finnes i det somaliske miljøet og kulturen som kan bidra positivt til deres situasjon. Her mener hun surrogatene er viktige.

– Surrogatene er en forlengelse av et system flyktningene har med seg fra hjemlandet. Somalisk kultur forplikter de som lykkes og har ressurser til overs til å hjelpe de som trenger det.

– Denne ressursen bør myndighetene utnytte, mye integreringsarbeid hadde hatt nytte av samarbeid med surrogater, sier Mutema.

Feministisk omsorgsetikk er et annet sentralt begrep for Mutema.

– Feministisk omsorgsetikk forsøker å beskrive kjønnshierarkiet i det sosialt konstruerte forholdet mellom makt og kunnskap. For meg er begrepet et teoretisk rammeverk for å gripe betydningen av omtanke, empati og sensitivitet overfor andre situasjoner og behov.

 – Et annet viktig mål med denne tilnærmingen er å ta de marginaliserte stemmene alvorlig. Jeg vil finne fram til hva de somaliske barna opplever som sine viktige behov, i motsetning til hva foreldrene, surrogatene, lærerne og sosialarbeidere synes.

Bedre i USA enn i Norge?

Nå vil Mutema studere om surrogatene spiller en tilsvarende rolle blant somaliere i Norge, og da særlig for integrering av somaliske barn i skolen. Forskeren har allerede gjennomført ett feltarbeid blant norsk-somaliere før hun reiste til Omaha.

Sammenligningen mellom Norge og USA står sentralt i hennes prosjekt.

– Det blir ofte sagt at integrering av somaliere fungerer så mye bedre i USA enn i Norge. Jeg ble nysgjerrig på om dette stemmer, og i så fall hvorfor det er sånn, sier Mutema.

I debatten har det blitt hevdet at de norske velferdsgodene virker passiviserende og anti-integrerende. En relativt stor andel somaliere i Norge lever på sosiale støtteordninger, og arbeidsledigheten er større i denne gruppa enn i andre innvandrergrupper.

I Omaha, derimot, er alle velferdsordninger som ytes knyttet til arbeidsdeltakelse, og arbeidsledigheten blant somaliere er mye lavere enn i Norge.

– For å få tilgang på billige boliger i Omaha må man jobbe 40 timer i uka. Somalierne jeg ble kjent med jobbet skift på en kjøttpakkefabrikk, der det ikke kreves engelskkunnskaper. Mange slet tungt under dette arbeidskravet.

– En av mine informanter, for eksempel, hadde sju barn og måtte gjøre alt klart til barna skulle på skolen neste morgen før hun gikk på jobb midt på natta. I tillegg hadde hun en nyfødt baby. Hun og en nabo byttet på å jobbe og passe hverandres barn, forteller Mutema.

Fattigdomssirkel

Arbeidsdeltakelse er i seg selv ingen garanti for integrering, fastholder Mutema. Hun er ikke overbevist om at den amerikanske modellen fungerer bedre enn den norske.

– Omstendighetene tvinger somalierne til å ta dårlig betalte jobber og sender dem inn i en ond fattigdomssirkel. Resultatet er dårlig økonomisk integrering, både for somaliere og andre minoriteter i USA, særlig i Omaha, som er byen med den fattigste svarte befolkningen i hele USA, sier Mutema.

– Somalierne jeg ble kjent med i USA var på mange måter fanget i en felle. De var overarbeidet og dårlig betalt. Lønna satte dem ikke i stand til å forlate sosialboligene de var henvist til, der var forholdene til dels elendige.

– Områdene disse boligene ligger i er typiske «dårlige nabolag», preget av fattigdom og kriminalitet. Veldig få av de som vokser opp der kommer seg ut av fattigdommen, sier hun.

Mutema mener at somaliere både i Norge og i USA på flere måter arver det hun kaller en «akkumulasjon av ulempe», som hindrer utvikling og forringer livsmulighetene for unge somaliere.

– Med den riktige støtten, kan surrogater bidra til bedre vilkår for barn i skolen og hjemme, og til likhet og verdighet for foreldrene i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig, sier forskeren.