Finnes det eller finnes det ikke? For noen kan spørsmålet bli en besettelse.

Dyret ble observert og beskrevet av en ekspert i 1937 – siden har ingen sett det. I ettertid kan uttørkede elver og vulkanutbrudd ha utryddet det.

Men ikke alle har gitt opp håpet. I motsetning til drager, yetier og sjømonstre, så er dyret det er snakk om forsvinnende lite, cirka en halv millimeter stort. Det betyr at det er lett å overse.

– Arten kalles for nomen dubium – som kan oversettes til tvilsom, sier forsker og bjørnedyrekspert, James Fleming ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Dens eksistens er oppe til debatt, men det gjør jo bare at man får lyst til å lete, mener han.

– Det er nærmest en invitasjon. En utfordring, utbryter han.

Bjørnedyrene kan overleve verdensrommet, ubeskyttet

Det hele begynte da en tysk munk, Gilbert Rahm, beskrev dyret i to vitenskapelige publikasjoner i 1937. 

Rahm var ekspert på såkalte bjørnedyr. Svært små dyr som senere har skapt sensasjonelle overskrifter i populærvitenskapen. De er mye studert fordi de kan overleve i en tilstand som likner mest på død. 

Det gjør dem i stand til å kunne «gjenoppstå» når forholdene ligger til rette.

I den døde tilstanden har forskere bakt dem i ovn, utsatt dem for stråling, sendt dem ut i verdensrommet uten beskyttelse og frosset dem ned. 

Likevel har bjørnedyrene overlevd. Denne superevnen har fascinert mennesker over hele verden. Kanskje er det derfor noen ikke klarer å la være å lete når det muligens er snakk om noe helt nytt?

Det Rahm beskrev, skapte nemlig furore i bjørnedyrmiljøet også i 1937, ifølge Fleming.

– Det Rahm fant, kan sammenliknes med å finne pattedyrene, fastslår han.

Pattedyrene – i bjørnedyrversjon

Bjørnedyrene er en egen orden. En orden er en av de høyeste kategoriseringene av levende organismer. 

Bjørnedyrordenen er delt i to grupper: eutardigrader og heterotardigrader. Til sammenlikning er Ryggstrengdyrene også en orden. Pattedyr er en underorden innenfor dette.

Det Rahm fant, var ikke bare en ny og ubeskrevet art, men den kunne ikke plasseres i noen av de to eksisterende underordenene. Derfor mente han at den måtte få sin egen: mesotardigrader. Frem til nå er dyret Rahm beskrev, den eneste arten i denne gruppen.

Den nye arten fikk navnet Thermozodium Esakii.

90 grader varmt, surt vann

Området Rahm befant seg i, var spesielt og er viktig for historien om den tidlige kristendommen i Japan. I dag er det en nasjonalpark der. 

Fjellet kalles Unzen og er fullt av varme kilder. Vannet som kommer opp har en temperatur på 90 grader Celsius og en pH på to. Verken høy temperatur eller lav pH er populært blant levende vesener, men det finnes unntak.

Når vannet renner ut av kilden, øker ikke pH-verdien, men det får etter hvert en nokså behagelig temperatur på rundt 20–40 grader. Derfor har det blitt et populært badested – både for mennesker og bjørnedyr. 

Rahm skal ha funnet bjørnedyret sitt i det kjøligere vannet her, rundt 40 grader varmt.

– Disse varme kildene er økologisk unike fordi bjørnedyr ikke lever ved lav pH. De har en tendens til å like seg mellom pH 6 og 8, sier Fleming.

Prøvene ble kanskje ødelagt av bomber

Kort tid etter oppdagelsen forlot Rahm landet.

Da Rahm kom til Japan, var det egentlig et stopp på veien hjem fra Kina. Der hadde han studert og arbeidet en periode. Hans tyske opphav, samt at han hadde tilknytning til Kina, gjorde at japanerne på denne tiden var skeptiske til ham. 

Situasjonen i Tyskland gjorde at han to år senere bestemte seg for å dra til USA. Der ble han værende. 

Det store spørsmålet er imidlertid hva han gjorde med dyrene han angivelig skal ha samlet?

– Klosteret i Tyskland der han kom fra, har ingen av prøvene. Det har heller ikke klosteret han kom til i USA. Det eneste vi vet, er at han etterlot noen av prøvene hos en tysk lege som ble igjen i byen Kobe, forteller Fleming.

Kobe er en havneby som var strategisk viktig under andre verdenskrig. I likhet med Dresden i Tyskland eller Coventry i Storbritannia ble byen totalskadet av bombing.

– Det er lite sannsynlig at prøvene overlevde dersom de var der, sier Fleming.

Han mener at det er usikkert om prøvene noen gang ble sendt fra Japan eller om de ble ødelagt eller borte underveis eller forsvant i senere tid på et av klostrene. Det finnes ingen nedtegnelser om dette. 

Det betyr at alle bevisene for dette bjørnedyrets eksistens er to vitenskapelige artikler skrevet av Rahm og noen tegninger.

Er det juks, feil eller fantasi?

Enkelte har hevdet at dette bjørnedyret kan være juks eller oppspinn.

– Det kan ha skjedd en feil, sier Fleming, men å jukse vil ikke passe med Rahms øvrige oppførsel. Han var allerede en respektert ekspert på bjørnedyr. Derfor hadde han ingen grunn til å lyve om en stor oppdagelse som dette. I tillegg var det en annen som laget tegningene. Det var en annen munk i klosteret. Rahm skrev at han selv ikke var spesielt flink til å tegne.

Fleming forteller at bjørnedyrene kan ha blitt skadet under innsamlingene og at deler av skadde dyr kan ha blitt beskrevet som hele. Surhetsgraden i vannet kan også ha bidratt til degraderingen.

– De kan ha endt opp der ved en feil. Hvem har vel ikke funnet en edderkopp i toalettet? Det betyr ikke at det er deres naturlige leveområde.

Fleming sier at en annen mulighet er at prøveflaskene også kan ha blitt feilmerket ettersom Rahm tok prøver fra hele området.

– I så fall så finnes mesotardigradene, men uten den spennende egenskapen å overleve i vann med pH 2, sier han.

Derfor mener Fleming det er lite sannsynlig at Rahm jukset, men at deler av oppdagelsen kan ha vært feil. 

Likevel: Dersom Rahm hadde rett, synes han det er svært interessant. Det kan fortelle mye om bjørnedyrenes utvikling. I tillegg betyr det at forskerne kan legge til nok en superkraft til disse dyrenes ellers nær overnaturlige evner, nemlig evnen til å leve i surt vann.

Uttørkede elver og vulkanutbrudd kan ha utryddet dem

En gang mellom 1937 og i dag har det som var en strøm, der Rahm fant bjørnedyrene, avtatt til en sildring som nesten er borte. 

I 1991 begynte Unzen-fjellet i tillegg å sprute ut lava. Utbruddet varte i nesten fire år og var en av de mest ødeleggende vulkanske hendelsene i Japan i det 20. århundre. 

Mesteparten av lavaen rant ned på østsiden av fjellet. Det er motsatt side av der Rahm skal ha funnet bjørnedyrene. Det er likevel mulig at også dette kan ha bidratt til utryddelse.

Fleming forteller at de første ekspedisjonene for gjenoppdagelse startet mot slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tall.

– Professor Atsushi Suzuki, som også var med på ekspedisjonen, har en egen lidenskap for denne fortellingen, forklarer Fleming.

Det var Suzuki som først begynte å lete etter det forsvunne dyret. Ekspedisjonen Fleming deltok på, er det sjette forsøket på å finne det.

Problemet er at området bjørnedyret kan befinne seg i er stort, og dyret selv er om lag en halv millimeter.

– Vi fant ingen eksemplarer av bjørnedyr i denne ekspedisjonen. Vi fant noen andre dyr og noe som muligens kan være en ny art, sier han.

Fleming har likevel ikke gitt opp håpet. En av de største oppgavene fra ekspedisjonen gjenstår: Å tråle gjennom DNA fra de 50 ulike vannprøvene.

Første gang de ser etter dyret ved hjelp av DNA-spor

– På denne ekspedisjonen gjorde vi ting litt annerledes, forteller Fleming. Vi lener oss fremdeles på det som regnes som «den hellige gralen», altså å finne et eksemplar av den, men det er mye vann å se gjennom. Det er fullt mulig at tidligere ekspedisjoner har oversett den fordi den er så sjelden og liten.

Fleming forklarer at de i tillegg til å se etter dyret i prøvene de tar, har brukt DNA-metoder. 

I metoden de bruker, har de tatt såkalt eDNA, environmental DNA. Det er DNA som ligger fritt i naturen og i vannet. Alt levende bidrar til dette DNAet, og metoden kan avsløre tilstedeværelse av en organisme om lag to uker bakover i tid.

– eDNA vil gi oss bevis for større dyr som har urinert i vannet, sier Fleming. Det er en sensitiv metode. Det er mye DNA å lete gjennom, og det å sortere alt i denne «søppelbøtten» blir min jobb, sier han.

Foreløpig har forskerne kommet i gang med selve sekvenseringsarbeidet. Det betyr at det fremdeles er litt tid igjen før Fleming får anledning til å se gjennom prøvene.

Mer fanklubb enn forskning

– Det som kommer til å skje når jeg får prøvene, er at jeg glemmer å sove og spise en liten stund, sier han.

Han er ikke den eneste som gleder seg til å se hva de finner. Fleming forteller at to av deltakerne som var med på ekspedisjonen, ikke lenger er i akademia:

– De har gått over til jobber i næringslivet, men de har brukt ferien sin for å få være med, forteller han. Professor Kazuharu Arakawa, som ledet ekspedisjonen, sier ofte at «bjørnedyrsamfunnet ikke er helt som andre akademiske disipliner – det er mer som en fanklubb».

– Vi har jo ikke DNAet til dyret vi leter etter, men vi har DNA fra de to andre dyregruppene, forklarer Fleming.

Derfor ser de etter DNA fra begge grupper, samt sannsynlige versjoner av det de tror den nye artens DNA vil kunne se ut som. 

Fleming forklarer at letingen består av flere trinn. Det første er å sekvensere alt DNA for så å manuelt ta ut alt som er bakterier og større dyr. Deretter kan de bruke mer sensitive metoder som vil gi dem alt av arter som er i nærheten av det de ser etter.

– Dersom jeg finner en kjent nematodeart, kan jeg ta den ut av datasettet, sier Fleming.

På denne måten kan han eliminere kjente ting én etter én til han står igjen med ukjente DNA-profiler.

Hvis det finnes DNA-spor av dyret, gjenstår bare én ting

– Til slutt kan jeg putte det ukjente DNAet i en oversikt over «livets DNA-tre» og se hvor det havner hen. Hvis det havner i bjørnedyr-ordenen, midt mellom eutardigradene og heterotardigradene, da tror jeg vi har funnet det Rahm beskrev, sier Fleming.

Da gjenstår det bare å finne selve dyret.

– Vi vet hvor prøvene ble tatt, så det vil i alle fall smalne søket litt. Vi ser tross alt på en hel nasjonalpark hvor vi kan bruke én uke på å lete 100 meter langs en elv, sier han.

Likevel vil Fleming nedtone forventningene: 

– Jeg tror at dersom vi finner dem, er det litt mindre spennende enn som så. Kanskje er det ikke en mesotardigrade, men en heterotardigrade. Vi vet lite om denne gruppen. Derfor tror jeg at den kanskje kan være der, sier Fleming.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER