Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

Forskere deler gjerne Bardehvaler i to grupper: De som lever i Arktis hele tiden og de som vandrer mellom Arktis og varmere farvann. Bildet viser knølhval som jakter på loddestimer rett øst for Jan Mayen. (Foto: Leif Nøttestad, Havforskningsinstituttet)
Forskere deler gjerne Bardehvaler i to grupper: De som lever i Arktis hele tiden og de som vandrer mellom Arktis og varmere farvann. Bildet viser knølhval som jakter på loddestimer rett øst for Jan Mayen. (Foto: Leif Nøttestad, Havforskningsinstituttet)

Langt flere vandrende bardehvaler i Atlanteren enn i Stillehavet

I Nord-Atlanteren er det flere hundre tusen langtvandrende bardehvaler. I det nordlige Stillehavet er det bare noen få hundre slike dyr, viser en ny studie.

Publisert

Forskerne så store forskjeller i hvor de ulike artene lever når de sammenlignet forekomsten av bardehval i de ulike havområdene rundt Arktis.

– Grønlandshval, som lever i Arktis året rundt, er det mest av i Stillehavet og i Nordvest-Atlanteren, sier Tore Haug.

Han er forskningssjef ved Havforskningsinstituttet (HI) og en av forfatterne bak den vitenskapelige artikkelen i tidsskriftet Progress in Oceanography.

Aldri kommet seg etter fangst

I det nordlige Stillehavet er det en robust bestand av grønlandshval på rundt 20 000 dyr, mens i Atlanterhavet er det bare noen få tusen dyr. I våre farvann i Nordøst-Atlanteren er de ganske fåtallige, forteller Haug.

– Litt av grunnen til det er at det ble drevet intensiv fangst på dem mellom 1611 og 1811. Drøye 200 år senere har bestanden fortsatt ikke klart å ta seg opp igjen, sier han.

I Stillehavet ble det også drevet fangst på grønlandshval, men der har bestanden klart å sa seg opp.

– Så der er det fangst igjen, sier Haug.

Et stort matfat

Når det gjelder bardehvalene som vandrer mellom Arktis og varmere farvann, som knølhval, vågehval, finnhval og blåhval, er situasjonen helt motsatt.

– I det nordlige Atlanterhavet er det flere hundretusen av disse vandrende bardehvalene, mens i det nordlige Stillehavet er det bare noen hundre av dem, sier Haug.

I Atlanterhavet er det spesielt de nordøstlige og sentrale områdene som er rike på disse hvalene. En viktig grunn til dette er at i dette området treffer varmt vann fra Golfstrømmen kaldt vann fra Arktis.

– Det gjør at dette blir veldig produktive områder, med mye krill og pelagiske stimfisker som lodde, makrell og sild, sier Haug.

Fakta om sjøpattedyr

Sjøpattedyr er pattedyr som lever i og henter sin føde fra sjøen, men som alle andre pattedyr er de varmblodige, har lunger og puster luft. De føder levende unger som er avhengige av melk fra moren inntil de er tilstrekkelig utviklet til å fange sin egen mat. Sjøpattedyrene deles inn i tre hovedgrupper: hval, sel og sjøkyr. Hvalene og sjøkyrene er plasserte i egne ordener, Cetacea og Sirenia.
Kilde: Havforskningsinstituttet

Vandrer mellom iskanten og ekvator

Dermed kommer bardehvalene for å spise om sommeren, før de setter kursen sørover mot ekvator for forplantning når det går mot vinter.

– Så de er egentlig bare sommergjester. De kommer til våre farvann for å spise, sier havforskeren.

For å komme seg til matfatet legger hvalene bak seg flere tusen kilometer.

– Vi vet at de går fra Kapp Verde-øyene eller Karibien og helt opp til iskanten på rundt 80 og 81 grader. Så det er noen formidable avstander, sier Haug.

Overvåkning siden 1980-tallet

Grunnlaget til denne studien kommer fra flere år med overvåkning, og er et resultat av samarbeid mellom forskere fra flere ulike land.

– Dette er første gang det er gjort en slik sammenligning mellom bestandene i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet, sier Tore Haug.

Fra Nordøst-Atlanteren og Sentral-Atlanteren har forskerne data tilbake fra 1980-tallet. Når det gjelder Nordvest-Atlanteren og det nordlige Stillehavet har forskerne overvåkningstall fra tidlig 2000-tallet.

Referanse:

Sue E. Moore, Tore Haug m.fl: Baleen whale ecology in arctic and subarctic seas in an era of rapid habitat alteration, Progress in Oceanography, 2019 (sammendrag)
https://doi.org/10.1016/j.pocean.2019.05.010