Alle som har gått i fjellet sommerstid har sannsynligvis stiftet bekjentskap med heiloen (Pluvialis apricaria). Du har iallefall hørt den monotone lyden, om du ikke har sett selve fuglen.

Dette er ikke heiloens sang, men varsellyder som kommer når den blir forstyrret på hekkeplassen.

Her til lands finnes heiloen stort sett over hele landet i høyereliggende strøk. Den er såpass vanlig at vi treffer på den daglig når vi driver feltarbeid i fjellet om sommeren, men den er ganske sky og det er sjeldent at den kommer nærmere enn 20-30 meter.

Selv om heiloen er en vadefugl så er det ikke ofte man ser den ute i vann på jakt etter mat. Den er mer knytta til tørre fjellheier, hvor den også hekker.

Om sommeren har heiloen ei karakteristisk drakt som går i svart, hvitt og brunt. Denne forandres til ei mer anonym brunfarget vinterdrakt når høsten og vinteren kommer. Når det blir for kaldt, trekker de norske fuglene til Sør- og Vest Europa.

Heiloen har flere nære slektninger, blant annet sibirlo, tundralo og kanadalo. Ingen av dem hekker i Norge, men de to førstnevnte sees her ofte på trekket på vei til hekkeplassene i Sibir.

Heiloen tilhører lofamilien, som har 65 arter over hele verden og av disse finnes det finnes fire arter i Pluvialis-slekta.