Mens diagnostikeren ser på de enkelte fiskene for å finne sykdomsårsaker, løfter epidemiologen blikket og ser på populasjonen og forsøker å foreta en helhetlig smitteoppklaring.
- Dette er selvsagt noe satt på spissen, men vi kan si at vi epidemiologer forsøker å beskrive et sykdomsutbrudd i et større tidsperspektiv, spore smittekilden, kartlegge sykdommens utbredelse og vurdere ulike tiltak for å hindre fremtidige utbrudd.
- En viktig oppgave er å se på ulike risikofaktorer som kan forårsake smitteoverføring og sykdom, sier seksjonssjef Edgar Brun ved Veterinærinstituttet.
Han nevner ILA (infeksiøs lakseanemi) som eksempel på en sykdom hvor det har vært gjort en rekke epidemiologiske studier for å kartlegge smittebildet.
Man har blant annet sett på faktorer som avstand mellom oppdrettsanlegg, nærhet til slakteri og innkjøp av smolt.
Det pågår i dag en diskusjon om hvordan ILA-viruset overføres mellom fisk og mellom lokaliteter: om det i hovedsak er en overføring av smitte i forbindelse med stryking (fra en generasjon til en annen) eller om hovedtyngden av smitte skjer etter at fisken er kommet i sjø (og da smittes via sjøkontakt eller annen kontakt mellom anlegg).
Risikovurdering
- En bredt sammensatt forskergruppe har, på oppdrag fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) foretatt en risikovurdering i forhold til noen sentrale spørsmål ved ILA-viruset og dets egenskaper, som har betydning for hvordan man skal forvalte sykdommen, forteller Brun.
" Seksjonsleder Edgar Brun, Veterinærinstituttet"
Dette er et godt eksempel på en analyse som i stor grad er basert på et epidemiologisk fundament.
- Gruppen har konkludert med at vertikal smitteoverføring ikke kan utelukkes, men at betydningen av dette er uklar. Gruppen hevder at det mest sannsynlige reservoaret for ILA- virus, er atlantisk laks i oppdrett. Gruppen betrakter brønnbåttransport som en viktig risikofaktor for spredning av ILA-virus, sier han.
Risikovurdering er en annen side av epidemiologenes arbeidsfelt. En risikovurdering etableres på grunnlag av dagens situasjon, og det er viktig at den oppdateres etter hvert som situasjonen endrer seg.
Det kan være at kunnskapen om trusselen som skal håndteres endrer seg, at faren sprer seg til nye områder, eller at det settes inn tiltak som endrer risikobildet.
Kart og GIS
- Et hjelpemiddel som kommer til å få stadig mer betydning, er kart og geografiske informasjonssystemer (GIS), mener Brun.
- Elektroniske, dynamiske kart vil bli nyttige verktøy i kartlegging og sporing av smittekilder, opprettelse av smittesoner og andre tiltak ved sykdomsutbrudd. For beredskap er GIS et effektivt hjelpemiddel til raskt å få oversikt over hva som finnes av for eksempel fiskebestander og anlegg i nærheten av et sykdomsutbrudd, fortsetter seksjonssjefen.
- Vi kan utarbeide mer nøyaktig avstand mellom lokaliteter og legge inn informasjon om strømforhold, vanntemperatur og vær i området. Dette kan effektivisere arbeidet med forebygging og iverksetting av tiltak, sier Brun.
Ved seksjonen Brun leder, foregår det i dag forskning på Campylobacter hos slaktekylling, skrapesjuke, infeksjonssjukdommer hos fisk og skjell.
