Blodsuger brer seg blant elg

Mildt høstvær og mye elg betyr gode levekår for hjortelusflua. Mye furu der elgen bor har samme effekt.

Published
Hjortelusflue i elgens hårlag. (Foto: Bjørnar Ytrehus)
Hjortelusflue i elgens hårlag. (Foto: Bjørnar Ytrehus)

Hjortelusflua ble påvist første gang i Norge i Halden i 1983. Parasitten suger blod, hovedsakelig fra hjortedyr som elg, rådyr og hjort, men angriper også husdyr og mennesker.

I Finland  er hjortelusflua så plagsom i svermetida om høsten at folk kvier seg for å gå i skogen for å plukke bær og sanke sopp. Der rapporteres det også om et økende antall tilfeller av hudbetennelser i forbindelse med bitt av hjortelusflua.

Knut Madslien ved Norges Veterinærhøgskole har kartlagt spredningsmønsteret for hjortelusflua i det nordvestlige Europa og beskrevet sykdomsforandringer hos elg med håravfall på Østlandet.

Han har også studert miljøfaktorer som kan være gunstige for parasitten og undersøkt for eventuelle smittestoffer hos hjortelusflue og vert.

Finnes over store deler av Østlandet

Undersøkelsen viste at hjortelusflua har spredt seg til store deler av Østlandet , og utbredelsesområdet strekker seg nå fra Lillesand i sør til Elverum i nord, med størst tetthet langs svenskegrensa.

Utbruddet av massivt håravfall hos elg på Østlandet og i grensetraktene på svensk side høsten 2006 og vinteren 2007 skyldtes sannsynligvis masseangrep av hjortelusflue som forekom i store mengder denne perioden.

– Årsaken til denne masseforekomsten av parasitten var mest sannsynlig en kombinasjon av høy elgtetthet og en særdeles mild høst i 2006, sier Madslien.

Samtlige elg huset hjortelusflua

350 felte elg i syv kommuner i Akershus og Hedmark ble undersøkt for hjortelusflue. Samtlige dyr hadde hjortelusfluer i pelsen, men mengden varierte betydelig fra dyr til dyr.

Bildet over er tatt på ettervinteren og viser en elg med begrenset håravfall. (Foto: Lars-Ole Jørgensen, ERRØ)
Bildet over er tatt på ettervinteren og viser en elg med begrenset håravfall. (Foto: Lars-Ole Jørgensen, ERRØ)

Madslien så en klar positiv sammenheng mellom mengde furuskog i elgens leveområde og mengde hjortelusfluer i elgpelsen. Parasitten ser derimot ikke ut til å trives så godt i myrområder.

Analysene viste også at en stor del av hjortelusfluene og blodprøvene fra elg inneholdt Bartonella-bakterier, men også elg utenfor hjortelusfluas område testet positivt for slike bakterier.

– Funnene indikerer at elgen er reservoar for Bartonella og at hjortelusflua fungerer som smittespreder for bakterien, sier Madslien.

– Men vi vet ennå ikke om de påviste bakteriene kan forårsake sykdom hos dyr og mennesker.

Måling av stresshormon

Det kan være vanskelig å diagnostisere parasittenes skadelige innvirkning på dyra. Ved å måle mengden av stresshormonet kortisol i håret til elgen, har Madslien vurdert hjortelusfluas langtidseffekt på elgens helse og velferd.

Tanken er at parasitter skaper så mye stress hos verten at nivået av stresshormoner øker. Likedan kan blodsugende parasitter plage verten så sterkt at den prøver å unnslippe og hindres i normalt fôropptak, pluss at trivselen reduseres betraktelig.

Slik kan arret se ut ett år etter bitt av hjortelusflue. (Foto: Knut Madslien)
Slik kan arret se ut ett år etter bitt av hjortelusflue. (Foto: Knut Madslien)

– Vi fant imidlertid liten sammenheng mellom mengde hjortelusflue, slaktevekt og nivå av hårkortisol. Dette indikerer at elgen tåler begrensede mengder av parasitten relativt godt, mens massive angrep plager dyrene, sier Madslien.

Referanse:

Knut Madslien: Deer ked (Lipoptena cervi) and moose (Alces alces) in Norway – interactions between an invading ectoparasite, its host and the environment. Doktoravhandling, Norges Veterinærhøgskole.