Fangst og radiomerking kan imidlertid være kontroversielt, og en debatt rundt merking av gaupe blusset nylig opp i Aftenposten.

Det har etter hvert blitt en årviss begivenhet at selvoppnevnte “vilteksperter” lister opp grusomme og gamle eksempler på hvordan forskerne plager ville dyr, og eksemplene blir presentert som om det er den normale måten viltforskningen behandler dyr på. Ingenting er lengre fra sannheten.

Statlig godkjenning

Forskning på ville dyr blir i Norge utført av profesjonelle med lang erfaring i sitt fag. Ingen prosjekter kan gjennomføres uten at en rekke statlige institusjoner har godkjent prosjektet.

For å oppnå en slik godkjenning må prosjektet være av høy vitenskapelig verdi, og egnet til å samle kunnskap for å sikre en best mulig forvaltning av norsk natur.

Det er videre helt avgjørende for forskningen at metodene ikke påvirker dyrenes atferd - i motsatt fall ville dataene være verdiløse. Det er en rekke viktige årsaker til at det drives viltforskning i Norge.

Få viltarter setter følelsene i sving som de store rovdyrene, og gaupa er ikke noe unntak. For noen representerer de en trussel mot næring og jakt, mens andre gleder seg over at de igjen finnes i norsk natur.

Gaupa ble i flere århundre utsatt for en statlig utryddelsespolitikk. De siste tiårene har det imidlertid skjedd en holdningsendring verden over. Norge har sammen med andre vestlige land en felles målsetting om at man skal ta være på det biologiske mangfoldet.

Lite kunnskap om gaupa

Siden 1980 har Norge, som resten av Europa, forsøkt å integrere gaupa inn i flerbrukslandskapet vi lever i. På 1980- og 90-tallet økte derfor gaupebestanden både i tetthet og utbredelse.

Tilbakekomsten av gaupe var imidlertid konfliktfylt, og det ble snart klart at kunnskapen om gaupas økologi var for liten til å håndtere de nye konfliktene som oppstod.

Forvaltningen etterspurte derfor kunnskap om bestander og individer, og ga Norsk institutt for naturforskning i oppdrag å starte forskning på gaupe.

Liten risiko for gaupene

I denne perioden har vi vært ansvarlige for at 150 forskjellige gauper fra Østfold til Finnmark har fått radiosender eller microchip. Det er dessverre alltid en viss risiko for at dyr blir skadet, eller endog må bøte med livet som følge av vår forskningsaktivitet.

Siden 1995 har dessverre 5 norske gauper måttet bøte med livet. Dette er dypt tragisk, og ingen er mer fortvilet enn oss når slikt skjer. Vi føler et stort ansvar for at fangst og merking utføres uten effekt på dyret.

Vi lærer av de feilene vi gjør, og metodene vi benytter blir hele tiden forbedret så fangsten skjer på en så skånsom måte som mulig. Kritisk evaluering av våre egne metoder er et viktig forskningsfelt, og vi publiserer våre erfaringer i vitenskapelig journaler.

Takket være en kontinuerlig forbedring av metodene, har dødelighet på grunn av fangst sunket fra 3,7 % (107 fangster) i perioden 1995 - 2002 til 1,2 % (83 fangster) fra 2003 til i dag.

Heldigvis har ingen av eksemplene listet opp i Aftenposten skjedd i Norge. Vi har ikke funnet døde gauper med radiohalsbånd i munnen eller gauper døde på grunn av forstoppelser forårsaket av implantat.

Vi har heller aldri sett sårskader p.g.a. halsbandet. Litt håravfall eller avkorting av dekkhår på nakken har kunnet forekomme, men så langt aldri i et omfang som kan påvirke velferden til gaupa.

Vi forstår at ikke alle liker merking av viltlevende dyr, men mener det er viktig å poengtere hvorfor samfunnet trenger denne typen forskning, hvorfor staten finansierer aktiviteten og hvorfor et uavhengig Forsøksdyrutvalg hvert annet år har godkjent våre metoder.

Hvorfor radiotelemetri?

Ved å sette radio- eller GPS-sendere på gauper kan vi følge individuelle gauper over år. Vi kan følge gaupers liv fra fødsel til død. Vi kan tallfeste effekten av gaupe på bestander av byttedyr, og følge deres vandringer i ulike landskapstyper.

Hvem kunne ant at den norske gaupa bruker leveområder større enn noe annet ensliglevende kattedyr!

At hanngauper kan vandre 400 km fra der de er født før de etablerer seg. At gaupa spiser 50 til 60 rådyr hvert år.

At voksne hanngauper dreper flest sauer - noe som på landsbasis fører til at mellom 5000 og 10000 sauer blir drept årlig.

At de fleste gauper dør av jakt, og at i enkelte områder blir en av ti gauper skutt illegalt hvert år.

Uten kunnskap om forflytningen til individuelle gauper ville det vært svært vanskelig å beregne antall gauper i Norge, og uten denne kunnskapen er det vanskelig å se hvordan en bærekraftig høsting av gaupe skal kunne foregå.

Uten kunnskap om atferden til individuelle gauper ville det vært tilnærmet umulig å tallfeste de faktiske konfliktene mellom gaupe og husdyr. Det er med hjelp av solid kunnskap om økologien bak disse konfliktene vi kan begynne å designe effektive forebyggende tiltak mot det årlige massive tap av sau til store rovdyr, et tap som i seg selv er et stort dyrevelferdsproblem.

Kunnskap framfor myter

I et land med tilgang på store villmarksområder vil forvaltningen av store rovdyr kunne foregå uten de samme krav til presise data som er nødvendig for å kunne forvalte gaupa i den norske utmarka - som er langt fra å være villmark.

Vi håper forskningsprosjektene på gaupe i Norge kan gi objektiv kunnskap til alle de ulike “brukergrupper” og beslutningstagere, og dermed bidra til en bærekraftig forvaltning av gaupebestanden i det norske flerbrukslandskapet.

Enkelte liker kanskje ikke at ny kunnskap erstatter myter med fakta, men den gaupa vi har beskrevet i detalj de siste årene er mer spektakulær enn noen “mytisk gaupe” noen gang har vært.