- De fleste store er blitt større. De vokser til et visst punkt der de blir presset av konkurransemyndighetene til å stoppe eller selge ut deler av virksomheten, sier Fredrik Engelstad i et intervju på Institutt for Samfunnsforskning sine hjemmesider.

Norske myndigheter har endret sin styringsform fra direkte styring til større vekt på rammebetingelser via tilsynsordninger og lovgiving. Engelstad mener dette er med på å skape nye oligopol, men oligopolene er ikke nødvendigvis noe onde.

- Så lenge konkurransen mellom aktørene opprettholdes, slik at forbrukerne har reelle valg, beholder systemet sin legitimitet, fortsetter Engelstad.

Makt i næringslivet

Anledningen er den nye boka fra Makt- og demokratiutredningen: Næringslivet mellom marked og politikk. Engelstad er sammen med Espen Ekberg, Trygve Gulbrandsen og Jon Vatnaland forfatter av boka. I tillegg lanseres tre rapporter innenfor samme tema.

Boka analyserer maktforholdene i det norske næringslivet fra mange vinkler. Eiersystemer, ledelse, styring, konsentrasjonstendenser, nettverk og allianser, sosial bakgrunn og ideologisk orientering blant lederne er alle temaer som tas opp til behandling.

Blant funnene i boka er at til tross for konsentrasjon av makt, er de mektige blitt flere og mer fragmenterte. Overlappende styreverv i store bedrifter er blitt mindre og nettverk har tapt betydning. De største aktørene er blitt større, men opptrer mer på egenhånd.

- Med sterk velvilje kan man si at næringslivet er blitt mer demokratisk, men vi har i praksis sett en uhyre beskjeden maktspredning, sier Engelstad.

En del viktige enkelthendelser er omtalt i boka. Samtidig lanseres de tre siste rapportene i Maktutredningen som går i dybden på noen av disse temaene.

Oppkjøpet av Saga Petroleum

Petter Nore tar for seg Norsk Hydros overtakelse av Saga Petroleum, der passive politikere, en pågående linje fra Hydro og Statoil og en Saga-ledelse som fokuserte mest på å maksimere gevinsten for aksjonærene førte til oppkjøp av Saga.

- Oppkjøpet viser hvordan politiske sannheter, i dette tilfellet at Norge skulle ha tre oljemiljøer, effektivt undergraves når vilkårene omkring endrer seg, sier Nore, som under arbeidet med rapporten var tilknyttet BI og Stern School of Business.

Mektige fondsforvaltere velger uformelle kanaler

I rapporten “Institusjonelle investorer - Makt og avmakt i aksjemarkedet” har Fafo-forskeren Bjørn Andersen sett på rollen til en rekke norske fondsforvaltere i aksjemarkedet.

I rapporten slår Andresen tilbake mot bildet av de institusjonelle eierne som passive avkastningsjegere som kun viser sin stemme med føttene.

- Myten om de passive investorene stemmer ikke. Intervjuer med forvalterne viser at de har en aktiv holdning til eierskapet. De vil ikke sitte i styrene selv fordi det gir dem innsideposisjon, men er aktive for å påvirke hvem som skal sitte i styrene og har i tillegg mye møter og korrespondanse med konsernledelsene der de er investert.

I tillegg påpeker Andresen at det uformelle nettverket Eierforum er en viktig maktaktør.

- Forumet er viktig nettopp fordi det er uformelt. Her kommer eierne sammen for å diskutere seg i mellom, og siden det ikke finnes noe sekretariat eller føres referater er det ingen som får innsyn i hva som foregår på disse møtene.

De institusjonelle investorene går heller ikke av veien for å være langsiktige, men flere av dem presiserer til Andresen at de er langsiktige i markedet, men ikke i enkeltselskaper.

I første rekke er de ansvarlige overfor sine egne eiere og målet om høyest mulig avkastning for disse. Fondsforvalterne balanserer mellom rollene som eiere i aksjemarkedet og det å bli eid av alle som har investert i fondet.

Likevel skriver Andersen at de institusjonelle eierne mer enn noe annet har bidratt til å revitalisere det norske aksjemarkedet over de siste 20 årene.

Spillet om finansinstitusjonene

Espen Ekberg og Jon Vatnaland fra Institutt for Samfunnsforskning går grundigere inn i finansmarkedet. De skriver om spillet rundt salget av Kredittkassen til MeritaNordbanken og det ikke gjennomførte salget av Storebrand til Sampo.

Kredittkassen ble solgt til tross for statlig eierskap og et i utgangspunktet politisk uttalt ønske å fortsette med det. Storebrand ble ikke solgt, og selv om dette var det ønskede utfallet fra de fleste partienes side, var det DnB og ikke politikerne som stoppet salget. I begge prosessene viste norske politikere avmakt og mangel på konsekvente strategier.

- Det er et demokratisk problem at våre folkevalgte representanter har erklærte politiske mål og ikke klarer å styre mot dem, sier Jon Vatnaland til Dagens Næringsliv, om en rapport som ikke minst er aktuell i disse dager som bakgrunn for debatten om fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor.