– Det går på menneskeverdet løs, sier seniorforsker Ann Kristin Eide i Nordlandsforskning.
– Stadig oftere blir personer med store hjelpebehov plassert sammen. Det foregår en snikinnføring av institusjoner eller omsorgsgettoer, sier Eide.
På oppdrag fra Husbanken Midt-Norge har hun studert boligløsninger for mennesker med utviklingshemming. Hun har sett eksempler på blokker som samler opptil hundre beboere med hjelpebehov, deriblant utviklingshemmede.
– Det gir en sterk signaleffekt om annerledeshet – der bor «de der», sier Eide.
Mest fornøyd
– De utviklingshemmede i kommuner som fortsatt holder på integreringsidealet, er helt klart mest fornøyd, sier forskeren.
Den statlige ansvarsreformen for personer med psykisk utviklingshemming kom i 1991 med beskjed om å ta vare på individet. Utviklingshemmede skulle ikke behandles som en homogen gruppe.
– Men det gjør de i stor grad. De utsettes for en kollektivisering som er på kollisjonskurs med ideologien i ansvarsreformen, sier Eide.
Spilt fallitt
Hun har sett på boligløsninger i 30 kommuner i hele landet, og hun har snakket med utviklingshemmede, med pårørende og verger, og med tjenesteytere og administrativt tilsatte.
Konklusjonen er sterke tendenser til at utviklingshemmede ikke blir hørt om hvor og hvordan de vil bo. Eide mener det kan se ut som ansvarsreformen har spilt fallitt.
– Men er de utviklingshemmede i stand til å bli hørt?
– Ja, mange er fullt ut i stand til selv å fortelle hvordan de vil ha det. Og også de som ikke har verbalt språk, uttrykker trivsel og mistrivsel. Pårørende og verger vet når de trives og ikke, sier Eide.
Hun mener problemet er at mange kommuner har et tildelingssystem som ikke åpner opp for reell medbestemmelse. I noen få kommuner står ansvarsreformen fortsatt sterkt. Der er også de utviklingshemmede og deres pårørende klart mest fornøyd, viser studien.
Best for hvem?
Ann Kristin Eide. (Foto: Nordlandsforskning)
– Er det penger som bestemmer boligløsning?
– Alle vi intervjuer sier at økonomien spiller en stor rolle, men de argumenterer også med «hva som er best» for de utviklingshemmede. Men det er det ulike meninger om, sier Eide.
Er det å bo sammen som gir størst mulighet for fellesskap og vennskap? Er det integrering?
Annonse
– Hele poenget er at ingen kan si hva som er best for «de utviklingshemmede». Det som er bra for den ene, kan være feil for den andre.
– Mange jeg har intervjuet forteller at de legger vekt på de utviklingshemmedes behov, men da må vi spørre oss hvem som definerer dette behovet. Mennesker med utviklingshemming får i liten grad definere sin virkelighet og sine behov, fastslår Eide.
Hennes råd er at normalisering og integrering fortsatt bør være et viktig fyrtårn å navigere etter.
– Omsorgsarbeid vil alltid være preget av usikkerhet og ambivalens, og bør kanskje være det. For når man har med mennesker å gjøre så finnes det ikke enkle fasitsvar.
