DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV VID vitenskapelige høgskole - LES MER.
Hva gjør sykepleiere og helsefagarbeidere når hjemmeboende med demens ikke vil ta imot nødvendig helsehjelp?(Illustrasjonsfoto: Dag Jenssen / Samfoto / NTB)
– I ytterste konsekvens kan personer med demens bli overlatt til seg selv
Helsepersonell skal unngå bruk av tvang. Men hva gjør de når pasienten selv etter lang tids tilnærming ikke vil ta nødvendige medisiner, få sårstell eller vaske seg?
– Helsepersonell kunne beskrive hvordan det kunne ta flere uker å hjelpe en pasient med å dusje. Første gang de kom på besøk, fikk de kanskje ikke engang komme inn døra, forteller Åshild Gjellestad.
Hun er forsker ved VID vitenskapelige høgskole og har forsket på hva sykepleiere og helsefagarbeidere gjør når hjemmeboende med demens ikke vil ta imot nødvendig helsehjelp.
– Forskning viser at personer som utvikler demens, i større grad motsetter seg helsehjelp, forklarer forsker Åshild Gjellestad.(Foto: VID)
Vil ikke ha hjelp
1. oktober er den internasjonale eldredagen. Og i takt med at Norge får stadig flere eldre, er det også ventet en økning av personer med demens. Innen 2050 vil antallet med en demensdiagnose ifølge Folkehelseinstituttet være mer enn doblet.
Denne gruppen kan være krevende å ivareta på en god måte.
– Forskning viser at personer som utvikler demens, i større grad motsetter seg helsehjelp, forklarer Gjellestad.
I sin studie ser hun nettopp på hva som skjer når personer med demens motsetter seg hjelp fra hjemmetjenesten.
– I ytterste konsekvens kan hjemmeboende med demens bli overlatt til seg selv. De risikerer å ikke få dekket behovene sine når det kommer til blant annet personlig hygiene, sikkerhet og å opprettholde et meningsfullt dagligliv, sier hun.
Hjelp kan bare gis med pasientens samtykke
I Norge er det ifølge Gjellestad et sterkt fokus på pasientrettigheter. Det er nedfelt i lov både at man har rett til nødvendig helsehjelp og at det bare kan gis med pasientens samtykke.
– Når en pasient har mistet evnen til å se hvilken hjelp de trenger, kan retten til å få hjelp og retten til å bestemme selv komme i konflikt med hverandre, påpeker hun.
I sin forskning har hun undersøkt både antall tvangsvedtak for personer med demens i hjemmetjenesten og hvordan de ansatte der forholder seg når de står overfor en pasient som nekter å ta imot hjelp.
Tilsynelatende lite bruk av tvang
Interessen for temaet ble vekket da Gjellestad jobbet med kontroll av vedtak om tvangsbruk i hjemmetjenesten hos Statsforvalteren.
– Det er lovpålagt at alle vedtak om tvang skal sendes til Statsforvalteren for kontroll, men vi fikk inn veldig få vedtak. Samtidig fikk vi mange henvendelser og klager fra pårørende om at pasientene ikke fikk godt nok stell og oppfølging, forteller hun.
I sin studie dokumenterer hun at tendensen til at det gjøres få vedtak om tvang i hjemmetjenesten, er den samme over hele landet, ikke bare hos hennes tidligere arbeidsgiver.
Hun undersøker også hvorfor det er slik.
Bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten
Tvang er i helse- og omsorgstjenesten er å gjøre tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at en person normalt ville ha motsatt seg det.
Det kan være etisk utfordrende å gjøre tvangstiltak, men også å unnlate å gjøre det i de situasjoner det er aktuelt.
Beslutning om alle former for tvang krever vedtak med hjemmel i lov. Lovverket sier en kun kan benytte tvang hvis det er nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade for pasienten, eller for å dekke pasientens grunnleggende behov for mat, hygiene, trygghet og lignende.
Står en igjen med tvang som uomgjengelig for å forhindre helseskade hos pasienten, eller for å dekke pasientens grunnleggende behov, skal en påse at tiltaket ikke er mer inngripende eller av lengre varighet enn det som er nødvendig for formålet.
En av årsakene hun fant, er at helsepersonell strekker seg langt for å tilpasse hjelpen til situasjonen for å unngå bruk av tvang.
– For å få hjelpe personen måtte de gå varsomt fram for å bygge tillit, forteller hun.
Det er en utfordring at man i hjemmetjenesten ofte ikke har tid og ressurser til å gjøre slike tilpasninger.
– Resultatet var at personer med demens risikerte å få mindre hjelp enn de kognitivt friske, sier Gjellestad, som har gjort intervjuer med både sykepleiere og helsefagarbeidere i hjemmetjenesten.
Risiko for bruk av gråsonetvang
Gjellestad fant også at tvangsbruken i praksis muligens var større enn tallene skulle tilsi.
– Helsepersonell beskrev også bruk av gråsonetvang. Hvis en pasient for eksempel var tilsmusset av avføring, ble det opplevd som uforsvarlig å la være å gjøre noe, og personen ble vasket selv om de gjorde motstand. Dette ble sett på som en nødvendighet, ikke tvang, forteller hun.
Hun forteller at det for helsepersonell er en vanskelig balansegang mellom å gi god omsorg og å ta hensyn til pasientenes rett til medbestemmelse. Og at ansvaret for å sørge for at personer med demens får tilstrekkelig hjelp ikke bare kan ligge hos det enkelte helsepersonell.
Etterlyser mer samarbeid og diskusjon
– En av dem jeg intervjuet, fortalte at hun var den eneste som fikk komme inn til pasienten og slik hadde det vært i flere år. Det er et stort ansvar å legge på én person, påpeker hun.
Gjellestad forteller at helsepersonellet etterlyste en struktur for mer samarbeid og diskusjon pleierne imellom. De savnet også en gjensidig forståelse for hvor alvorlige disse situasjonene var, både hos fastlegene og hos egne ledere.
– Det er viktig med diskusjon og anerkjennelse av at vanskelige situasjoner oppstår. Det kan bidra til større åpenhet og bedre løsninger, sier hun.
Annonse
FNs tiår for sunn alderdom
1. oktober er FNs internasjonale eldredag. I tillegg har FN erklært 2021–2030 for tiåret for sunn alderdom. Hovedmålene for denne satsninger er å:
Rette oppmerksomhet mot eldre menneskers behov når det kommer til helse og hvordan eldre tar vare på egen helse og livskvalitet.
Øke oppmerksomheten og takknemligheten mot helsefagarbeiderne som jobber for god helse blant eldre, da med spesielt fokus på sykepleiere.
Forsøke å minske ulikhetene mellom helsen til de eldre som lever i utviklingsland, kontra de som ikke gjør det, slik at alle eldre kan oppleve god helse og livskvalitet.
