Det vises til debattinnlegget «Du trenger utdanning for å drive med musikkterapi».

Musikkterapi er en faglig betegnelse, reservert for de som har en kreditert utdannelse. Fra jeg innledet samarbeid med musikkterapiprofesjonen for 25 år siden, har de hele tiden vært min intensjon å styrke musikkterapiens posisjon, bidra til økte arbeidsplasser for utdannede musikkterapeuter (i stedet for musikere uten fagutdanning) og tydeliggjøre et samarbeid mellom musikkterapeuter og helsepersonell om bruk av musikk og andre kulturuttrykk som støttetiltak i helse og omsorg.

Et naturlig samarbeid

I mitt PhD-arbeid Integrated music in nursing homes - an approch to dementia care, skisserte jeg en slik samarbeidsform, der kvalifiserte musikkterapeuter opptrer som veiledere og sikrer kontinuiteten av fagbaserte musikktiltak på institusjoner i eldreomsorgen og andre arenaer i helsevesenet.

Det er gledelig at Bergen kommune nå har satset på denne samarbeidsmodellen: Tre musikkterapeuter er ansatt for å veilede ansatte på institusjoner som arbeider med musikk, gjerne innenfor rammen av musikkbasert miljøbehandling. På eksamen i utdanningen i musikkbasert miljøbehandling i Bergen januar 2018 fikk vi eksempler på de markante effektene av et slikt samarbeid, der musikkterapeuten og helsearbeideren bruker sine ulike kompetanser til å hjelpe noen av de som er tyngst rammet av symptomer fra nevrodegenerativ sykdom.

Musikkbasert miljøbehandling er et verktøy for økt kvalitet i helse og omsorg

Musikkbasert miljøbehandling skal ikke ta over for eller konkurrere med musikkterapeuter: Utdanningen er rettet mot helsefagarbeidere som arbeider med noen av de tyngste pasientgruppene i helsevesenet.

De har landets og Europas høyeste sykefravær, og sliter med stadig mer belastede pasientgrupper. Mine intervjuer med denne gruppen ansatte viser en betydelig forverring i trivsel og mestring fra 2000 til 2018, ikke minst fordi brukergruppen – i dette tilfellet eldre med demens – blir stadig eldre og sykere. De trenger verktøy til egen stressmestring og gode tiltak i hverdagen. Sang, musikk og dans gir et utvidet verktøyskrin og åpning for å bruke andre sider av seg selv – i seg selv et godt tiltak for mindre slitasje og lavere sykefravær, noe vi har kunnet vise i en rekke prosjekter i eldreomsorgen.

Sang, musikk og dans utført av personalet skal være gjennomførbart i en presset klinisk hverdag. Utdanningen i musikkbasert miljøbehandling har vist at metodene virker over hele landet. De ansatte får nye verktøy og bedre rustet til å takle uro og utagering i kliniske situasjoner. I utdanningen betones skilnaden og grenseoppgangene mellom musikkterapi og musikkbasert miljøbehandling.

Det er ingen fare for at de ansatte går over kompetansegrensene og tror at de er musikkterapeuter: Helsearbeidere trenger oppmuntring for å komme i gang med fagbaserte musikktiltak.

Morgendagens omsorg krever samarbeid og presise retningslinjer

I intervjuer prøver jeg hele tiden å kreditere musikkterapeuter, men opplever stadig at disse grenseoppgangene er vanskelig å gripe for journalister og andre utenfor fagmiljøene, og at slike presiseringer blir slettet i ferdige artikler. Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg (HDir, Nord Universitet) der jeg er ansatt som fagveileder, arbeider vedvarende for et slikt samarbeid med andre yrkesgrupper.

Musikkterapeutene bør ha en sentral rolle i arbeidet med å integrere sang, musikk, dans og andre kulturuttrykk i en helsetjeneste med større vekt på menneskets egne ressurser og kreativitet, i tråd med anvisningene i den offentlige utredningen Morgendagens omsorg.

Samtidig er ikke musikkterapeuten der på lørdag kveld når Arne går berserk. De slitne, underbemannede omsorgsarbeiderne får lære å bruke individuelt tilpassede spillelister, sang og nynning, riktig bruk av ord, tonefall og gester. De lærer seg presis klinisk observasjon, enkle måleverktøy for å vite mer om hva som virker. Slik stiger kliniske resultater, motivasjon og faglig stolthet.

Vi må ikke skape fronter i arbeidet med pasientgrupper som trenger at alle fagpersoner står sammen i arbeid for å hjelpe de mest utsatte i samfunnet og helsevesenet – nettopp de gruppene der fagbaserte musikktiltak kan gjøre særlig stor forskjell.