9. januar omtalte forskning.no en oversiktsstudie om temaet terapeutisk bruk av musikk for personer med demens. Det er flott og viktig at forskning.no velger å omtale denne studien, som tar for seg både musikkterapi utført av musikkterapeuter, og andre tiltak der musikk brukes helsefremmende for personer med demens.

Det er imidlertid uheldig at Audun Myskja feilsiteres i teksten på at man ikke trenger spesialutdanning for å drive musikkterapi.

Myskjas metode og musikkterapi

Myskjas uttalelse til NRK i 2012 henviser ikke til musikkterapi, men til at alle kan anvende metoden han har utviklet: Musikkbasert miljøbehandling. Metoden går ut på tilrettelagt musikkbruk med mål om økt livskvalitet og trivsel samt forebygging og lindring av symptomer og plager for beboere i sykehjem. Det er svært gledelig at mange nå mottar opplæring i metoden, men det blir feil å hevde at man gjennom denne opplæringen får kompetanse til å utøve musikkterapi.

Det hersker uklarhet i både fagmiljøer, praksisfelt og mediene om hva musikkterapi er. Når musikkterapi fremstilles som noe man «ikke trenger spesialutdanning» for å utføre, er det tryggheten til brukerne og kvalitetssikringen av et helsetilbud som settes på spill.

Musikkterapi i Norge

På 1960-tallet startet de første norske, praktiserende musikkterapeutene. Disse var utdannet i bl.a. England og USA – hvor formell utdanning har eksistert siden 40- og 50-tallet Norsk forening for musikkterapi ble konstituert i 1972, og første utdanningsprogram i Norge kom i 1978 ved Østlandets musikkonservatorium.

I dag utdannes musikkterapeuter ved Norges musikkhøgskole og Griegakademiet ved Universitet i Bergen. Studiet er femårig og avsluttes med en mastergrad. Denne gir kunnskap om praksis- og erfaringsbasert profesjonsutøvelse innen en rekke felt, blant andre eldre- og demensomsorg, i tillegg til grunnlag for forsknings- og vitenskapelig virke. Utdanningen inneholder områder som sykdomslære, nevrologi, psykologi og relasjonsfag. Fra 2017 tilbyr Universitetet i Bergen også en videreutdanning for musikkterapeuter om musikkterapi i eldreomsorgen.

Musikkterapeutisk kompetanse bygger på kunnskap om musikkens og musikkopplevelsens helsefremmende virkning. En musikkterapeut er kvalifisert til å arbeide med sammensatte terapeutiske prosesser med pasienter eller klienter - i gruppe eller individuelt, alltid med musikk som verktøy. Musikkterapeuter bruker både musikk og relasjonene som skapes gjennom musikken aktivt, for på best mulig måte å legge til rette for at musikkopplevelsen skal virke helsefremmende på konkrete områder, rettet mot bestemt problematikk.

Det finnes også en rekke eksempler på at musikk kan brukes på måter som ikke gjør godt, og som i verste fall kan gjøre mer skade enn nytte. For en person med demens kan musikk han ikke liker oppfattes som støy, og skape økt forvirring og uro. Og på samme måte som musikk kan bringe frem gode minner, kan musikk også bringe frem traumer eller utløse følelsesmessige reaksjoner som krever særlig oppfølging. Musikkens virkning på mennesker er altså ikke utelukkende positiv, og all musikk passer ikke for alle mennesker. Gjennom musikkterapeutens kunnskap og kompetanse om koblingen mellom musikk og helse ivaretas positive etiske forhold og høy kvalitet ved helsefremmende bruk av musikk. 

Musikkterapi og musikk som miljøbehandling

Musikkterapeut er ikke en beskyttet tittel, og alle kan bruke musikk på måter de opplever som helsefremmende eller terapeutiske. Dette må likevel ikke få undergrave betydningen av musikkterapeuters særlige kompetanse og betydning som profesjon.

I Norge er det stadig flere musikkterapeuter som jobber innen eldre- og demensomsorgen. Det finnes en rekke studier som påviser effektene som musikkterapi har for målgruppen. Metastudien forskning.no henviser til er for øvrig bare en av flere nylig publiserte metastudier som konkluderer med at det finnes tilstrekkelig evidens for at musikkterapi på ulike måter kan være til hjelp for personer med demens. En nyere studie sammenligner effekten av interaktiv gruppemusikkterapi utført av musikkterapeuter, med effekten av såkalt «rekreativ gruppesang», for sykehjemsbeboere med depressive symptomer. Resultatene taler til fordel for musikkterapi.

Musikkterapeuter jobber både direkte med brukerne - for eksempel med brukernes identitetsopplevelse, minner og sosiale behov, der målet kan være å forebygge og behandle depresjon, angst og forvirringstilstander samt andre fysiske og psykiske symptomer. Musikkterapeuter jobber også indirekte – med kompetanseoverføring, kursing og veiledning av annet helsepersonell om målrettet bruk av musikk. Musikkterapeutens mulige rolle som veileder er nevnt spesielt i Nasjonal faglig retningslinje for demens

Når pleiepersonell bruker musikk aktivt i sitt arbeid kan dette være svært positivt, og det kan ha en rekke gode effekter for brukerne. Dette ser man eksempler på gjennom prosjekter som Musikkbasert miljøbehandling, Sang i eldreomsorgen og lokale prosjekter. Musikkterapi kan det altså likevel ikke kalles. Man bør heller ikke pålegge pleiepersonell å utføre spesialiserte oppgaver utenfor deres egentlige kompetanseområde, av hensyn til både dem selv og brukerne.

Musikkterapi og annen bruk av musikk i eldre- og demensomsorg kan med fordel sameksistere, og dra positive veksler på hverandre. Musikkterapeutens spisskompetanse som terapeut og veileder kan utnyttes bedre dersom pleiepersonell også har kunnskap og mulighet til å drive med musikk i sitt daglige arbeid. På samme måte kan god implementering av musikk som miljøbehandling sikres ved hjelp av den kompetansen som musikkterapeuter besitter.