Når et museum har funnet trespisende insekter i freda trebygg, har
responsen som regel vært krig med alle midler.
Da Norsk industriarbeidermuseum fant husbukk i den praktfulle Rambergstugo fra 1600-tallet, valgte de en annen strategi.
De overvåker aktiviteten i treverket mens de prøver å finne ut hvordan de kan håndtere insektene uten å bruke giftige kjemikalier. Arbeidet har vært støttet av Regionalt forskningsfond Vestfold og Telemark.
Gode
grunner til å vente og se
Bjørn Strander er fagansvarlig for byggvern ved
museet. Han mener det er flere grunner til å puste med magen:
– For det første kan det hende at aktiviteten går ned over tid.
For det andre vet vi ikke nok om hvordan husbukken påvirkes av klimaendringene.
For det tredje risikerer vi å ta livet av rovinsekter som spiser husbukklarver
dersom vi tar i bruk kjemikalier. Vi har funnet slike insekter i dette bygget,
sier han.
Så langt viser overvåkningen ganske lite aktivitet fra husbukken innendørs. Det viser seg også at mye av aktiviteten i veggene skyldes at andre
insekter – som ikke er en fare for treverket – gjenbruker hull etter husbukken.
– Det som likevel er litt alarmerende, er at vi nå ser hull etter
husbukk på det rosemalte tømmeret innendørs. Der var det ikke hull for noen år
siden, så her må vi følge nøye med, sier Strander.
Motstridende
oppfatninger av husbukken
Mens Strander og kollegene overvåker veggene, har Anne-Sofie
Hjemdahl fra Telemarksforsking kartlagt det hun kaller husbukkens kunnskapshistorie.
Hun forteller at det grovt sett finnes tre ulike oppfatninger av
husbukken.
I den første versjonen er husbukken et skadedyr som truer våre hus
og økonomiske verdier. Den andre versjonen handler om husbukken som en truet
art. Det henger sammen med at det i dag bygges lite i ubehandlet tre.
– I denne versjonen betraktes den fra et annet perspektiv. Da
er det ikke mennesket som står i sentrum, men artsmangfoldet, forklarer Strander.
Den tredje versjonen ligner på den første. Her betraktes
husbukken som et skadedyr som aktivt må
bekjempes.
– At disse versjonene eksisterer side om side, medfører et
paradoks. Samtidig som husbukken er på rødlista over truede arter, gir
Folkehelseinstituttet råd om hvordan den kan bekjempes, sier Hjemdahl.
Tjærebredd,
gasset og sprøytet med gift
I museumsverdenen har husbukken primært vært forstått som en
trussel mot trebygg.
– Dermed har den også vært en trussel mot museenes
samfunnsoppdrag, som har vært å bevare nærmest inn i evigheten, sier Hjemdahl.
Annonse
Gjennom 1900-tallet har museene møtt det minste tegn til husbukk eller
andre insekter med kraftige mottiltak, som regel av kjemisk art.
Hjemdahls
forskning viser at husbukkens historie faktisk også gir et ganske godt bilde av
kjemiindustriens historie.
– Husbukken har vært utsatt for tjæreprodukter, den har vært
gasset med blåsyre, kloret og sprøytet med et assortert utvalg av giftige
kjemikalier. Museene har brukt både kreosot og andre kulltjæreprodukter, diverse
klorprodukter, fluor, arsenikk og sprøytemiddelet DDT i denne kampen, forteller
hun.
«Tikking
fra et dødsur»
Hans Aall var grunnlegger av og tidligere direktør
for Norsk folkemuseum. Hjemdahl trekker frem ham som en klassisk representant for museenes holdning til insekter.
Husbukklarver lager en karakteristisk lyd når de gnager seg gjennom tre. I en bok om museumsdrift fra 1925, omtalte Aall denne lyden som «tikking fra et
dødsur».
Et annet typisk eksempel er en artikkel fra Museumsnytt fra 1954
med tittelen Kampen mot tremarken.
– Denne typen skrifter legitimerte massiv kjemisk sprøyting av
museenes bygningsmasse. Noen ganger også uten at det var observert insekter. Museene
gjorde det rett og slett av frykt for at det kunne komme insekter, sier hun.
På 1980-tallet ble de fleste av de giftige kjemikaliene forbudt. I dag leter museene etter nye metoder for å holde insektene i sjakk.
– Målet er ikke lenger nødvendigvis å bekjempe, men å begrense
skadeomfang. Kanskje kan det til og med være mulig med fredelig sameksistens? I
noen tilfeller må kanskje museene også godta at bygninger brytes ned og blir
til mer eller mindre vakre ruiner, sier Hjemdahl.
Å bytte ytterved med kjerneved
En av metodene som ifølge Strander er aktuell, er å bytte ut deler
av treverket.
Annonse
– Husbukken spiser ikke kjerneved. Den liker bare den mindre
kompakte ytterveden. Utfordringen i vernesammenheng er at parolen alltid har
vært å bytte likt med likt. Du skal helst sette inn akkurat samme type tre som
du tok ut. Men det kan hende at det går an å få dispensasjon fra dette slik at
vi kan felle inn kjerneved av for eksempel furu. Det spiser ikke husbukken, sier
han.
Andre alternativer kan være å utvikle duftfeller eller tiltak som gjør
klimaet i bygningene kaldere og tørrere. Husbukken vil helst ha det fuktig og
varmt.
– I teorien går det også an å bruke varme for å fordrive
husbukken, men det kan vi naturlig nok ikke gjøre i Rambergstugo. Da
ødelegger vi rosemalingene.
Skal
overvåke i flere år
Inntil videre er det altså overvåkning som gjelder. Siden det blir
for omfattende å kontrollere hele bygget, har Strander og kollegene tatt for
seg felter på én ganger én meter både inne og ute. Der fotograferer de to-tre
ganger i året og teller nye hull.
De kan ikke plassere markører i treverket, for på de freda
rosemalingene har de ikke lov til å stikke inn så mye som en stift. Hullene
markeres derfor digitalt på fotografiene.
– Dette må vi nok fortsette med noen år, for husbukken kan leve mange
år inne i veggen før den lager seg utflygingshull og kommer ut, sier Strander.
Hvor
trives husbukken best?
Et av spørsmålene museet gjerne vil ha svar på, er om husbukken er
mest aktiv i nye eller gamle tømmerstokker. For noen år siden måtte de bytte ut
deler av tømmeret på østveggen, fordi husbukkens irrganger hadde svekket
bæreevnen.
– Ytterveden falt av i flak, og vi gjorde en såkalt halvsåling der
vi byttet ut ytterste halvdel av tømmerstokken. Nå følger vi med for å se om
nytt tømmer har gjort husbukken mer aktiv. Det kan ellers se ut til at
angrepene i eldre tømmer har dabbet av litt etter hvert, sier han.
Veggen der tømmeret ble byttet ut, har også fått en kledning som
gir tørrere og kaldere klima. Strander er spent på om det kan bidra til å holde
husbukken unna.
Museet overvåker nå også to andre gamle stuer. En står fortsatt på
gården der den ble bygd. Den andre er nærmeste nabo til Rambergstugo.
Annonse
Rambergstugo er i dag også en del av Riksantikvarens prosjekt for miljøovervåkning. Målet er å finne ut hvordan klimaendringene
påvirker tilstanden til freda bygg. Riksantikvaren, rådgivingsselskapet Mycoteam
og Norsk institutt for kulturminneforskning er med.