To turkledde menn står i skogen med ei lupe foran det ene øyet og finstuderer tilsynelatende helt vanlige pinner fra trær og planter. 

Mange av de uanselige vekstene på pinnene har de sett før, men innimellom finner de pinner med noe de ikke kjenner igjen. 

– Plutselig finner jeg en veldig liten, sær sopp som ser ut som en minivulkan. Det kan dukke opp nesten hva som helst, forteller Mathias Andreasen, overingeniør i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

De mest spennende pinnene får bli med Andreasen og forskerkollega Björn Nordén hjem til laboratoriet. For det er når de benker seg til foran mikroskopet at det virkelig blir spennende.

– Det er ofte ved mikroskopet at verden åpner seg for oss, og det som er annerledes står fram, forteller Andreasen. 

I ni år har de målrettet og systematisk jaktet på nye sopparter gjennom et prosjekt i regi av Artsdatabanken, i samarbeid med flere norske og europeiske soppforskere. 

På fagspråk heter slike forskere mykologer.

Leter blant hyllemeter av eldgamle bøker

Selv etter å ha dykket ned i soppens verden på mikronivå kan det være uklart for Andreasen og Nordén hva de egentlig har funnet. 

Og er det noen andre som har beskrevet det før?

– Da må vi kikke i masse gammel litteratur og lete blant flere hyllemeter med bøker. Av og til finnes en gammel, tysk avhandling fra 1800-tallet som beskriver soppen, forteller Nordén.

Dyrker sopp og DNA-tester den for å finne slektninger

Men ofte må de forske videre for å finne ut hva de har tatt med seg inn. Andreasen plukker ut en og en soppspore, legger de på en plate med agar og dyrker fram soppen i laboratoriet. 

Etter noen dager eller uker får de fram et mycel, som er det nettverket av tråder som utgjør det meste av soppindividet. Det rendyrkete mycelet kan forskerne kjøre en DNA-sekvensering på. Når de får resultatet tilbake, kan de slå opp i omfattende DNA-bibliotek. 

Men DNA-bibliotekene har store hull – for det er fortsatt mange sopparter som ikke er beskrevet. 

Neste steg er da å forsøke å plassere soppen i et slektskapstre, et fylogenetisk tre, ved hjelp av et analyseprogram.

Mer enn 30 helt nye arter for verden!

Tålmodig studering av pinner, gamle bøker og timer bak mikroskopet har gitt resultater så det monner. Hele 387 nye arter som ikke tidligere er funnet i Norge, har de funnet. Og blant dem er det mer enn 30 som er helt nye på verdensbasis.

De har ikke bare funnet nye arter, men også soppslekter og -familier som er nye for verden.

– Soppen Crassistoma norvegicum var så sær at den fikk en egen gren på slektstreet, og en egen familie: Crassistomataceae. Den vokser bare på ospetrær på Vestlandet, forteller Nordén. 

Et annet eksempel er soppen Bullatosporium taxicola, barlindsprekksopp, som også tilhører en slekt som er ny for vitenskapen. Den lever på barlind og vi finner den som oftest på gamle hjortegnag også på Vestlandet.

Akkurat det har de til felles med mange av de andre soppene.

– På Vestlandet har vi funnet mye rart – og vi har bare skrapt i overflaten enda, sier Nordén.

Nei, gelebringebærgodterisopp kan ikke spises

De fleste av de nye soppene er tykksekksopper og kullsopper, som har fruktkropper som ligner en flaske. De vokser på greiner, bark og andre plantedeler. Eller på moser eller andre sopper. Og de aller fleste av dem er nedbrytere eller parasitter. 

Ett av spørsmålene forskerne oftest får, er om noen av soppene kan spises. Det spørsmålet er de to litt lei. For det er så mye annet spennende med sopp, synes de.

– Noen av dem produserer interessante stoffer, og det er mulig at noen lever i symbiose med trær, men det vet vi ikke enda, sier Andreasen og legger til at soppene også har egenverdi uavhengig av hvilken direkte nytte de har.

Men om du fortsatt lurer: Soppene Nordén og Andreasen studerer er ikke matsopper. Selv ikke soppen de har kalt gelebringebærgodterisopp (Stylonectria norvegica) er spiselig.

Mye arbeid gjenstår med å beskrive nye arter og de to forskerne håper på flere fremtidige prosjekter om disse spennende soppene.

Referanser:

Hermann Voglmayr m.fl.: Crassistoma norvegicum (Crassistomataceae), a new genus, species and family of Pleosporales from Norway. Sydowia -Horn, 2024. Doi:10.12905/0380.sydowia77-2025-0259

Mathias Andreasen m.fl.: Bullatosporium taxicola, a new genus and species in Mytilinidiaceae (Pleosporomycetidae, Dothideomycetes) from western Norway. Fungal Systematics and Evolution, 2024. Doi:10.3114/fuse.2024.14.13

Artikkelen er produsert og finansiert av NINA

Norsk institutt for naturforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk institutt for naturforskning?

• 

  Bruker dyrene viltoverganger eller er det bortkastede penger?

• 

  1 av 4 arter i ferskvann er utrydnings­truet: – Det er ikke for sent å ta grep

• 

  Fjellreven trenger flere friske gener for å vokse videre

• 

  Hvor i Norge klekkes det flest kongeørn?

• 

  Slik unngår forskerne å telle samme gaupe flere ganger

• 

  Problemhaier angriper på nytt

Les flere artikler fra NINA her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER