Richard Dawkins dukket opp i hodene våre en gang midt på 1970-tallet, og snart tenkte nok mange: Hvorfor får han der all oppmerksomheten?

Dawkins er ikke tidenes største biolog. Det var ikke han som oppdaget DNA. Det var heller ikke han som tilbragte livet på en fjellhylle, av kjærlighet til arktisk hårmygg. Men det var han som skapte forståelse.

Jeg tror Dawkins’ berømmelse og betydning beror på to ting; hans enorme rekkevidde og hans oppsiktsvekkende gode formidlingsevne. Intelligens, med andre ord.

Han er altså først og fremst tenker, men som sagt med et fortellertalent. Han ser verden fra overraskende vinkler, ser uventede sammenhenger, mynter ord og uttrykk, finner forklarende eksempler, setter sammen fakta på overraskende måter. Som pedagog og popularisator er Dawkins uovertruffen.

I tillegg skriver han godt.

For folk utenfor den naturvitenskapelige bobla, er det heller ingen ulempe at Dawkins fremstår som en mann i verden. Han har lest sine klassikere og hørt sine symfonier, han har et visst filosofisk talent, og er engasjert i det som rører seg. Dermed får også bøkene hans et videre spenn.

Det skader nok heller ikke at han liker å provosere.

En karikatur?

Treffer du Dawkins, vil du kunne oppfatte ham som en karikatur av britisk dannelse – veldig høflig og imøtekommende. Uten at du har noen grunn til å legge for mye i det siste.

Samtidig er han tålmodig, imponerende så.

Jeg ringte ham for nokså nøyaktig tjue siden, i april 2001, i anledning en NRK-serie om sosiobiologi. Andre involverte var John Maynard Smith, Edward O Wilson, Stephen Jay Gould og deres like.

Mr. Dawkins er en opptatt mann, hadde hans sekretær advart meg, og jeg fikk innvilget en halv times intervju. Det begynte å nærme seg Tiden ute, da jeg stilte ham et spørsmål han sikkert hadde besvart en halv million ganger tidligere: Noen tar ditt slagord «Det egoistiske genet» bokstavelig, men jeg har en følelse av at du bruker det metaforisk?

Vi gikk langt over tiden.

Slik jeg husker det, var det jeg som til sist avsluttet samtalen – fordi jeg var for beskjeden til å oppta en så travel manns tid. Det jeg også husker, er hvor imponert jeg ble over hans vilje til å være best, selv når det ikke gjelder.

Ok, så vi har et godt hode, en finslepen stilist med viljen til alltid å yte sitt beste. Men også en fyr som lett kan provosere og misforstås - ikke alltid mot sin vilje.

Bildet fikk et par riper, da jeg for noen år siden fulgte ham på Twitter. Han er ikke alltid like høflig.

Og nå blir han 80.

Metode

Dawkins-bøkene du må lese, utover The Selfish Gene og The Extendended Phenotype, er The Blind Watchmaker (1986), Climbing Mount Improbable (1996), Unweaving the Rainbow (1998), The Ancestor’s Tale (2004) og The Greatest Show on Earth (2009), og gjerne de andre også.

Det mest synlige grepet hans er å personliggjøre naturen. Han skriver som om genet har egne interesser, som å ta vare på seg selv. Dawkins mener selvsagt ikke at gener har mål eller meninger.

Et annet grep er å se naturen fra et nytt perspektiv, og det var dette grepet som gjorde The Selfish Gene til en sensasjon. Vi ser det igjen i The Blind Watchmaker, der han inviterer oss til å se verden fra hodet til en flaggermus: Du kan fly, men himmelen er allerede full av fugler, så du må fly om natta. Men hvordan gjør du det?

Når han svarer på dette spørsmålet, benytter han et tredje grep, som han kaller The Darwinian engineer. Fremdeles sett fra flaggermusens hjerne, spør han: Det er mørkt – hvordan løser du problemet? Utvikler du evnen til å sende ut lys, slik for eksempel dypvannsfisk har gjort? Utvikler du antenner, slik at du kan føle deg vei, slik insekter har gjort? Rendyrker du hørsel, slik uglene har gjort? Eller satser du på luktesans, slik muldvarpen gjorde? Eller hva med å utvikle sonar – sende ut lyder, og «se» et bilde konstruert fra av ekko?

Flaggermusene gikk for den siste løsningen. Og vi har forstått evolusjon litt bedre.

Han gjorde det samme i The Selfish Gene; under forutsetning av at genene «vil» leve videre, hva er den beste måte å få til det på?

Det er lett å ramse opp andre fiffige bilder og ideer. Dawkins har fremmet ideen om «evolution of evolvability» han har fremstilt hjernens virkelighetsoppfatning som en form for virtual reality, han har tegnet genene som en digital representasjon av fortiden, et statistisk gjennomsnitt av forfedrenes levekår, han har sett artens genbasseng som en computer for utregning av det gjennomsnittlige individs egenskaper, og han har gitt et potent og forklarende bilde av evolusjonsmekanismene gjennom sitt bilde av «Climbing Mount Improbable» - de store høydene livets utvikling kan nå, gjennom å følge minste motstands vei.

Men alle hans frodige bilder er lette å misforstå, særlig hvis man vil det.

Sosiobiologi

The Selfish Gene kom i 1976, ett år etter en annen banebrytende bok, Edward O. Wilsons Sociobiology. De to er blitt stående som sosiobiologiens fundament, men også Dawkins’ kommende bøker, for eksempel The Extended Phenotype bar rikelig med ved til bålet. Sosiobiologi-debatten var ikke en krangel om bøker, det var delvis en krangel om fag – men det var først og fremst en krangel om livs- og verdenssyn.

På 1970-tallet var den rådende oppfatning at både mennesker og samfunn måtte forstås som kulturelle fenomener. Ingen biologi å se her, bare gå videre…

At kultur til syvende og sist er et biologisk fenomen, og at menneskets adferd i stor grad styres av genenes logikk, var det vanskelig å forstå. For sosiobiologene var det tilsvarende vanskelig å forstå at kultur og personlighet også er mye mer enn biologi.

Sosiobiologidebatten kan oppsummeres som manglende forståelse av forholdet mellom ultimate og proksimate årsaker. Sosiobiologene snakket om hva samfunnet egentlig er, og hvorfor mennesker egentlig gjør som de gjør. Altså det ultimate. Motstanderne var mer opptatt av overflatiske detaljer, detaljer som ikke kan forklares biologisk. Altså de mer eller mindre kaotiske følgene av biologien, det proksimate.

Debatten begynte etter hvert også å handle om i hvilken grad vi er «styrt av gener» - og boktittelen The Selfish Gene hjalp ikke på misforståelsene, og når Dawkins i sin neste bok flyttet genenes domene ut av kroppen, ble det for mye for mange.

Slik sett var hele sosiobiologidebatten et blindspor, og handlet vel så mye om politikk og verdenssyn, som om vitenskap. Sett fra en biologs ståsted, fremsto Dawkins’ og Wilsons motstandere som om de besatt et velutviklet talent for vrangtolkning. De ville passet godt inn i vår tid, for å si det slik. Antagelig var dette gjensidig.

1970-tallet var imidlertid sosiologenes og sosionomenes tidsalder – og det var nødvendig å forklare at vi ikke er født som «a blank slate». I så fall burde jo bikkja til Jon Michelet virkelig ha kunnet lese VG, slik han en gang påsto at den kunne. Vi mennesker er derimot i stand til å lære å lese, og det skyldes noe som sitter i hjernen vår. Hjernen er ikke tom ved levering.

Blod er tjukkere enn vann

Sosiobiologien oppsto ikke med Wilson og Dawkins. De videreførte en tradisjon fra folk som J. B. S. Haldane, John Maynard Smith og ikke minst William Hamilton, som hadde forstått prinsippene for hvordan genene påvirker oppførsel.

Hamiltons store gjennombrudd, «inclusive fitness», er vitenskapen om at blod er tjukkere enn vann: Du tar deg mer av dem som står deg nær, les dine egne barn, enn de som er fjernere, les andres barn – fordi, og dette er genenes logikk; man sikrer flere av ens egne gener å leve videre på denne måten. Sett fra genenes ståsted, er det logisk at du elsker dine barn.

Jeg har likevel forståelse for dem som synes det er ubehagelig å tenke på slike varme følelser som «et resultat av gener». Men hva er alternativet? Jeg har også forståelse for de som anmerker at vi er snille, også mot andre – et poeng allerede Hamilton påpeker.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på den faglige delen. Debatten var hard, usaklig, den ene parten forsto knapt hva den andre mente.

Dawkins hadde imidlertid en motstander med stor forståelse for biologi; evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould, en av gigantene i faget. Dawkins skriver i andre del av sin selvbiografi, Brief Candle in the Dark fra 2015 om «… Stephen Gould, whose genius for getting things wrong matched the eloquence with which he did so …».

Debatten de to imellom handlet i stor grad om i hvilken grad evolusjonens retning er forutbestemt, og i hvilken grad biologiske trekk er adaptive, altså «til for noe».

Gould fremstilte Dawkins som adapsjonist, som om Dawkins mente absolutt alt i naturen har en hensikt. Lesning av Dawkins’ bøker viser at Gould her satte opp et stråmannsargument.

Gould døde av kreft i 2002, og måtte på det tidspunkt ha sett at han også hadde tapt kampen mot Dawkins. Den siste diskusjonen de to kamphanene gjennomførte, handlet om forholdet religion versus vitenskap. Gould mente de to kan leve fredelig, i to adskilte «magisteria» - altså at de ikke berørte hverandre. Dawkins var uenig.

Dette var før Dawkins for alvor gikk inn i kampen mot religion.

Ateist

Jeg reagerte med undring da flere av mine ateistvenner på 00-tallet ble stadig mer kritiske til Richard Dawkins. Dette var på den tiden Dawkins, sammen med Christohper Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennet var The Four Horsemen, på norsk ble de oftere kalt Ny-ateistene. Alle fire hadde i løpet av de siste årene publisert kraftige angrep på religion, og var i 2007 samlet til en samtale som etter hvert ble både bok og TV. Dawkins’ bidrag var The God Delusion fra 2006, fulgt av TV-dokumentaren The Root of All Evil? samme år.

Selv oppfattet jeg The God Delusion som en klar, no bullshit-eksponering av religiøst hykleri, iblandet litt vennlig satire. Boken klarte likevel å provosere. Ikke egentlig overraskende, når vi tenker på hvilken privilegerte tilværelse allehånde religiøse varianter har tilgodesett seg selv. Men at også ateistene ble sure?

Vi får en mulig forklaring, når vi anfører at Dawkins’ eneste innvending mot TV-dokumentaren The Root of All Evil?, var spørsmålstegnet i tittelen. Når det kommer til religion, sparer Richard Dawkins ikke på noe som helst.

Han er kompromissløs, gir ingen ekstraservice til de som kler seg i religiøse kostymer. Men han er ikke nådeløs. Han har sagt fine ting om prester og biskoper, dersom de i hans øyne har fortjent det. I hovedsak synes han likevel å ville leve opp til idealet fra Thomas Henry Huxley, Darwin’s Bulldog, også kjent som The Bishop Eater. En mann ingen hadde noe å tjene på å legge seg ut med.

I et intervju fra 2006 spurte jeg Dawkins om han nå var mer opptatt av moral og religionskritikk enn av evolusjon. Svaret var kort og greit Ja. Og da er det vel ikke mer å si?

les også

Hva om evolusjonen startet på nytt?