Av en eller annen grunn likner Na’vi, som rolefigurene i Avatar kalles, veldig på oss. Og sannelig rir de ikke rundt på noe som likner våre hester også.
Av en eller annen grunn likner Na’vi, som rolefigurene i Avatar kalles, veldig på oss. Og sannelig rir de ikke rundt på noe som likner våre hester også.

Hva om evolusjonen startet på nytt?

KOMMENTAR: Ville vi fått intelligente mennesker på nytt, eller ville vi endt opp med noe helt annet? spør Erik Tunstad.

Avatar 2 kommer på kino om noen måneder, og dermed er det duket for mer innsikt i livene til en blåfarget livsform, utviklet i et solsystem langt, langt vekk.

Av en eller annen grunn likner disse Na’vi, som de kalles, veldig på oss. Og sannelig rir de ikke rundt på noe som likner våre hester – dog med et par bygningstrekk som minner mer om leddyr. De lokale rovdyrene, planter, sopper og alt annet, synes også å være litt annerledes, men like fullt laget over samme lest som noe vi kjenner her hjemmefra.

Nå er ikke Avatar en dokumentarfilm – men dette viser hvordan vi tenker på evolusjon: Helt løsrevet fra oss, kanskje ikke engang med et arvestoff som likner vårt, ser vi likevel for oss at naturen og evolusjonen vil ende opp med noe vi kan forholde oss til.

Eller bli forelsket i – for å ta den første Avatarfilmen litt mer på alvor enn den vel fortjener.

Evolusjonær logikk?

Avatar og andre scifi-historier synes å antyde en form for evolusjonær logikk: Like problemer vil skape like løsninger – nærmest uavhengig av utgangsposisjonen.

Jeg begynte å grave i begynnelsen av dette spørsmålet i en kronikk her på forskning.no for to måneder siden, og viste at evolusjonen under visse betingelser har en tendens til å komme opp med de samme svarene på de samme spørsmålene. Det finnes, som jeg skrev, en mengde svært nyttige egenskaper som har en tendens til å dukke opp i evolusjonens løp, igjen og igjen og igjen.

Evnene til å fly og se er åpenbare eksempler. Kan du fly eller se, øker du sjansene for å overleve radikalt, genene dine vil spre seg som ild i tørt gress – og det kan være forklaringen på at både øyne og vinger er blitt oppfunnet mange ganger – uavhengige av hverandre.

Blekksprutens øyne likner for eksempel til forveksling på våre, de er bare litt bedre konstruert. Men de har et helt annet opphav.

På samme vis, har både insekter, flyveøgler, fugler, moderne øgler og pattedyr lært seg å fly. Tar vi med glideflukt, kan vi inkludere fisk, slanger, pungdyr og gnagere i klubben for dem som har løst problemet med å komme seg raskt av gårde gjennom lufta. Naturen finner de beste tilgjengelige løsningene, ofte helt uavhengig av hverandre.

Men dette er egenskaper, utviklet her på jorden – altså med samme DNA og med en felles forhistorie av geologiske, klimatiske og biologiske hendelser. Så hvordan ville det vært på andre planeter?

Eller: Hva ville skjedd, dersom evolusjonen her på jorda ble restartet helt fra bunnen av? Ville arvestoffet som til slutt oppsto, likne det vi har i dag? Antagelig ville det vært ulikheter, men hvor ville disse i så fall ført oss?

Oss eller Na'vi?

Vi kan være nokså sikre på at eventuelle nydesignede livsformer ville ha en del av de samme grunnleggende evnene og egenskapene som vi har. De ville antagelig kunne bevege seg, de ville også måtte ta opp næring, og vil derfor følgelig også (antagelig) ha en forside, hvor maten går inn, og en bakside, der den går ut igjen. De ville nok ha sanseorganer, og evnen til å formere seg.

Men hva med det spesifikke? Ville historien ende opp med oss? Eller Na’vi?

Altså med intelligens?

Vinger og syn har som sagt en tendens til å melde seg, men det finnes nok av enkelthendelser i naturen, også. Nebbdyret, for eksempel. Hvis evolusjonen er så forutsigbar, hvorfor har den ikke gitt oss flere nebbdyr?

Og, for de som ikke er bevandret i kloakkdyrenes gjøren og laden; vi snakker om et eggleggende pattedyr med beverhale, svømmehud, nebb og giftbrodd. Og med sanser som vi ellers bare finner hos fisk. Blant annet.

Forklaringen kan ligge i setningen «Du kan ikke komme dit, herfra». Noen ting er rett og slett evolusjonært svært vanskelige å få til, og vi må ikke glemme at evolusjon er en historisk prosess. Det som utvikler seg, er avhengig av det som har skjedd tidligere.

Har du først begynt å bevege deg i én retning, kan det bli stadig vanskeligere å snu. Så fra det utgangspunktet de første pattedyr hadde, hvordan oppsto et nebbdyr?

Hvordan klarte det å gjenoppfinne giftsporer og «nebb»? For å skape et slikt vesen, må så mange uvanlige genetiske mutasjoner og særegne økologiske og evolusjonære betingelser være på plass samtidig, at vi med rette kan kalle det tilfeldigheter. Usannsynlige sådanne.

Historien har derfor rett og slett ikke har klart å hoste opp veldig mange eggleggende pattedyr med nebb.

Iløpet av livets snart fire milliarder år lange historie har det likevel og tross alle odds dukket opp ett og annet vesen som likner. Det har imidlertid bare dukket opp ett vesen som likner oss – og det er oss.

Er vi derfor også en eksepsjonell engangshendelse?

Kunne intelligens utivklet seg på nytt?

Er det slik at vi tilfeldigvis endte opp med skyhøy intelligens, og at dette ikke er noe som med nødvendighet ville dukke opp igjen til slutt, dersom vi mennesker opphørte å eksistere?

Mange har svart nei på det spørsmålet, og i stedet sagt at hvis ikke Homo sapiens hadde erobret verden med sin ekstraordinære intelligens, så hadde noen andre gjort det.

På ett nivå er dette nokså sannsynlig. Vi har mange slektninger med gode forutsetninger, og vi hadde enda flere tidligere; mennesker utstyrt omtrent som oss. Neandertalerne kunne sikkert klart jobben, dersom vi hadde bukket under.

Men selve konseptet, en tobent, hendig, sosialt innstilt og hyperintelligent skapning – den beskrivelsen begrenser seg til vår spinkle lille gren av livets tre.

Vi har mange andre, nokså gløgge dyr. Hvaler, papegøyer, kråkefugler, ulver – men ingen av dem har alt dette, samlet i én art. Det er det bare vi primater som har.

Så jeg spør igjen; ville vår ekstreme intelligens ha dukket opp igjen, etter at vi trykket omstart-knappen?

Tobeint, smart firfisle

På 1980-tallet vekket paleontologen Dale Russels ide om at en rovdinosaur, en Troodon, kunne vært en kandidat til å utvikle intelligens. Vesenet han fantaserte fram, likner på en tobent firfirsle, noe som kunne ha kommet flyvende med en UFO. Mediene elsket den.

Russel baserte seg altså på den samme idé som Avatar: Evolusjonen følger et mønster – noe den ofte gjør – og intelligens er så nyttig at den med nærmest nødvendighet vil dukke opp.

Og vi ser, som sagt, en viss intelligens dukke opp flere, adskilte steder på livets tre. Det er en fordel å kunne forholde seg til omgivelsene på en «intelligent» måte. En ting er at en art kan oppføre seg logisk intelligent, uten selv å tenke. Som for eksempel en maurtue.

Noe annet er disse tenkende kjempehjernene. Hvalens. Hundens. Kråkas.

Edward O Wilson sier i boka «The Social Conquest of Earth» (2012) at andre dyrearter ikke har utviklet intelligens fordi de har manglet våre tilbehør – blant annet hender med motstilt tommel. Vi kan gripe, håndtere, skape. Intelligens kan altså ikke oppstå, isolert i en hjerne – den må skape og interagere med verden utenfor.

Hunden burde jo ellers ha det som skal til. Sterke sosiale bånd, evnen til å lære. Men de mangler denne tommelen. Hva med ekorn, da? Gi dem 50 millioner år … Hva med mus og rotter?

Jeg kan selvsagt ikke svare sikkert på dette. Det vi ser, etter fire milliarder år, er én intelligent art, i en nokså gløgg, men tynn liten gren av treet. Det trenger ikke bety noe annet enn at en selvbevisst, godt resonerende hjerne er så komplisert, at det tar fire milliarder år å utvikle den.

Men det kan også bety at betingelsene for at menneskelig intelligens skal utvikle seg, er så usannsynlige, at det aldri vil skje igjen.

Rent personlig liker jeg ikke den tanken. Jeg liker tanken om at universet er fylt med liv, og også med intelligent liv. Det er derfor jeg elsker scifi-filmer av typen Avatar.

Powered by Labrador CMS