De snylter på insekter og andre leddyr som edderkopper og tusenbein.

Og mange av dem dreper skadedyr som angriper blomster, frukttrær og bærbusker i hagen.

Derfor er snyltevepsen viktig å ha i hagene våre: Den bidrar til å holde skadedyrene borte.

Tusenvis av arter

Hvor mange snyltevepsarter som finnes i Norge, vet vi ikke sikkert. Hittil er det funnet 2000 arter, men det antas at her kan være minst 4000 arter til.

De forskjellige snyltevepsartene er gjerne høyt spesialiserte og snylter på bare en eller noen få nærstående insektarter. 

Vi kan faktisk regne med at de aller fleste skadedyrene og insektene ellers i hagen vår har minst en naturlig fiende blant snyltevepsene.

Vanlige snyltevepsarter som kan finnes på skadedyr er blant annet Cotesia glomerata som snylter på larvene til stor kålsommerfugl, Microgaster politus som går på larvene til rognebærmøll og Aphidius-arter som snylter på bladlus.

Snyltevepsslektens sorte får er imidlertid de mange artene som snylter på de nyttige snyltevepsene.

Disse kalles hyperparasittoider, og kan ødelegge for den biologisk bekjempelsen ved å drepe de snyltevepsene som snylter på skadedyret.

To strategier

Snyltevepsene har to hovedstrategier for snyltingen sin, forklarer insektforsker Nina Svae Johansen fra Bioforsk Plantehelse i Ås:

– Noen arter legger ett eller flere egg inne i skadedyret og har larver som ernærer seg og utvikler seg der mens skadedyret er i live. Disse kalles endoparasitter.

– På denne måten får larvene fersk mat gjennom hele larveperioden, og skadedyret drepes først rett før snyltevepslarvene er ferdig utviklet.

Andre snyltevepsarter legger eggene sine utenpå eller rett ved skadedyret, og har larver som snylter på skadedyret utenfra (ektoparasitter).

Egget festes ikke til verten. Hvis verten, for eksempel en larve, kan bevege seg, kan snyltevepshunnen bedøve larven for å hindre den i å rømme fra snyltevepsegget.

Frittlevende

De voksne snyltevepsene er frittlevende og lever i vegetasjonen i hagen. For å få næring til eggproduksjonen tar noen arter til seg nektar, pollen eller honningdugg, mens andre arter spiser av vertinsektet. Noen sier gjør begge deler.

Snyltevepsene er mer eller mindre gode flygere. Hvor effektive de er når de søker etter skadedyr å snylte på, varierer deretter.

Mens de søker fra lufta og på plantene fanger de opp synsinntrykk med øynene. De har sanseorganer på antenner og bein som oppfatter blant annet lukt og smak av skadedyrene, av tegn på at det er skadedyr i nærheten, eller av plantene skadedyrene lever på.

– Duftstoffer fra planta og skadedyrene de vil snylte på, er viktige spor som snyltevepshunnene kan registrere på lang avstand, forteller Svae Johansen. 

På nært hold kan de også få øye på skadedyret, eller de kan for eksempel smake honningdugg som bladlus og mellus har etterlatt seg på bladet eller ekskrementer fra sommerfugllarver.

Noen arter kan til og med lytte etter lyd fra insektlarver som lever inne i trestammer.

Stikker ikke

Snyltevepshunnene har en eggleggingsbrodd som kan være ganske lang - særlig hos snylteveps som parasitterer insektlarver inne i stammer og greiner på trær.

Denne eggleggingsbrodden kan kanskje se skummel ut, men denne bruker de kun til å legge egg i vertinsektet.

– De stikker ikke oss mennesker, og er dermed helt ufarlige for oss. Istedenfor å slå snyltevepsen i hjel kan du heller prøve å følge med på hva den snyltevepsen du oppdager i hagen foretar seg. Kanskje du får se en parasittering hvis du er tålmodig nok? sier insektforskeren.

– Da vil du kunne se hvordan snyltevepsen bruker antennene til å måle og kjenne på skadedyret for å vurdere om det er en passende vert, og hvordan hun bruker eggleggingsbrodden til å legge egg i eller ved vertinsektet.

Gjør det trivelig for snyltevepsen i hagen

Nektar er en viktig energikilde for de voksne snyltevepsene. Svae Johansen anbefaler derfor å ha rikelig med nektarproduserende blomster i hagen for å gjøre det til et godt levested for snylteveps.

– Dyrk gjerne blomstene innimellom grønnsaker og bær og under frukttrærne. Da finner de voksne snyltevepsene både nektar å spise, partner å pare seg med og skadedyr å snylte på innenfor en kort avstand, og slipper å sløse bort tid på å lete etter disser ressursene.

Bladlusbesøkende maur vil forsøke å holde snyltevepsene unna bladlusa, så hvis du klarer å hindre mauren i å komme til bladluskoloniene ved hjelp av for eksempel limringer rundt stammer og grove greiner på trær, vil dette øke sannsynligheten for at bladlusa blir parasittert.

Biologisk bekjempelse i veksthus

Snylteveps og andre nyttedyr er mye brukt i biologisk bekjempelse av skadedyr i yrkesdyrkingen av blant annet tomater og agurker i norske veksthus. Faktisk har biologisk bekjempelse nesten helt erstattet bruken av kjemiske skadedyrmiddel i disse kulturene.

Det kommer oss forbrukere til gode ved at det er liten fare for helseskadelige rester av kjemiske middel i norskproduserte tomater og agurker.

Du kan også bruke denne metoden i hobbyveksthus, sier Svae Johansen.

– Mumier av bladlussnylteveps er f.eks. lett å finne i bladluskolonier på roser og andre planter ute i hagen, dersom du ikke sprøyter med kjemiske midler. Har bladlusene flyttet inn i hobbyveksthuset, kan du prøve å flytte noen av disse mumiene etter.

Men hun understreker at mange av bladlussnyltevepsene er spesialister, så regn med at de bare vil parasitterer samme bladlusart som dem de levde på ute.

Ta bladet der du har funnet snyltevepsen, børst vekk de bladlusene som ikke er parasittert (du trenger ikke flere bladlus i veksthuset enn du allerede har) og legg blad og mumier i nærheten av bladlusa i veksthuset. Ikke legg mumiene der de får direkte sol, da dør de av varmen.

Plasser dem i stedet i skyggen av plantene, men pass på at du ikke søler vann på dem. De voksne snyltevepsene som klekker fra mumiene, finner veien til bladlusene selv.

Etter cirka 14 dager vil du finne nye mumier på plantene dine dersom snyltevepsen har slått seg til i veksthuset, og forhåpentligvis tar snyltevepsen hånd om bladlusangrepet etter hvert.