Halekrepsene i Cumacea-gruppen finnes over alt langs norskekysten hvor det er bløt bunn.

Selv om de er svært vanlige arter er de ikke forsket mye på. Det har så langt vært relativt lite kunnskap om hvor mange arter av halekrepser som finnes i Norge, hvordan de lever, og hvilke funksjoner de har i samspill med andre arter og sitt livsmiljø.

Nå vet forskerne atskillig mye mer om disse artene.

– Vi tror halekrepser hovedsakelig er en filtrator. Det vil si at den filtrerer sediment for å ta opp næring. Siden de er så vanlige er det ingen tvil om at den har en økologisk betydning for bløtbunnen, sier forsker Henrik Glenner ved Universitetet i Bergen.

Etter en grundig gjennomgang med blant annet bruk av DNA-analyser er det klart at det finnes 76 arter av halekrepser i norske farvann. Sju av disse artene var ikke kjent i Norge fra før.

– Vi har gjennom dette prosjektet fått en fullstendig oversikt over alle arter av halekrepser i Norge, og vi har nå en bedre forståelse av både biologien, utbredelsen og taksonomien, sier Glenner.

Indikator på klimaendringer

Halekrepsene kan være indikatorer på klimaendringer.  Langs norskekysten har vi en klimasone som skiller temperert sone fra arktisk sone, og på grunn av den gunstige temperaturen, lever forskjellige grupper av halekrepser her.

Når temperaturen i havet stiger, vil de sørlige artene trenge inn i de tidligere kalde områdene. Halekrepsene kan derfor gi oss kunnskap om hvor og når temperaturen i havet stiger.

Dyrene er også interessante fordi de lever hele livet på samme sted og har et begrenset spredningspotensial. De blir også lett påvirket av påvirkninger i miljøet.

Det betyr også at de kan speile om det skjer noen miljøendringer der de lever, som for eksempel forurensninger med tungmetaller.

– En av anbefalingene fra denne studien er at halekrepser bør inngå som indikatorarter i miljøovervåkingsprogrammer, sier Glenner. De har informasjon om endringer av temperatur og miljø som kan brukes i overvåkning av klima.

Store samlinger

Prosjektet A complete inventory of the Cumacea from Norway er en del av Artsprosjektet. Dette prosjektet skal sikre en langsiktig kunnskapsoppbygging om artsmangfoldet i Norge, med spesielt vekt på de artene vi i dag vet lite om.

Bakgrunnen for halekreps-prosjektet er en gjennomgang av samlinger som blant annet finnes ved norske universitetsmuseer.

Disse og flere andre samlinger inneholder materiale fra historiske ekspedisjoner og fra en rekke overvåkningsprogrammer av marine arter. Halekrepser ble første gang beskrevet av G.O. Sars i 1870.

I tillegg til museumsmaterialet har nye feltstudier avdekket et stort og tidligere ukjent mangfold av livssykluser hos nært beslektete halekrepsarter: Prøver fra hele Norskekysten, fra Oslofjorden og Kristiansand i sør, til Svalbard i nord, og prøver fra den dypere delen av Skagerrak, er inkludert i studien.

Forskergruppen, som bestod av Hilde Haugseng, Kenneth Meland og Henrik Glenner, samlet også materiale fra tre forskjellige lokaliteter i Hordalandsfjordene. De besøkte samme sted fire ganger i løpet av prosjektperioden; sommer, høst, vinter og vår.

Kort avstand – store forskjeller

Ved å analysere arvematerialet til de artene som ble bestemt fikk forskerne ny kunnskap om genetisk variasjon.

– Vi ble svært overrasket over å finne store, genetiske forskjeller hos halekrepser som levde i hver sin fjordarm tilknyttet samme fjord.

Arter som ble funnet i Sør-Norge og på Svalbard hadde ikke noen genetisk variasjon i det hele tatt, sier Glenner.

Utfordringer og overraskelser

Prosjektet bød på flere utfordringer, ifølge Glenner. Blant annet var det rene detektivjakten å få samlet alt materialet som fantes spredt rundt i norske samlinger.

– Samtidig fikk vi også mange usorterte funn – artene har ry på seg for å være vanskelig å bestemme.  Det viste seg å stemme i det materialet vi fikk tilsendt. Det var et stort og krevende arbeid å gå gjennom alle funn og sortere ut feilbestemmelser og så artsbestemme på nytt.

Forskerne har tatt DNA-prøver fra alle halekrepsartene de samlet inn og koblet DNA og morfologisk informasjon sammen. På denne måten er to uavhengige datakilder blitt til en sikker identifikasjonsnøkkel for halekrepser, som er ansett for å være en ekstraordinær vanskelig gruppe å bestemme.

– Vi ble overrasket over at vi ikke fant noen nye arter for vitenskapen. Det hadde vi forventet. På den annen side sier det noe om hvor flinke taksonomene har vært til å beskrive artene. Feil identifisering skyldes altså ikke ekspertisen, men heller manglende kunnskap hos biologer generelt, forteller Glenner.

For å finne ut mer, skal forskerne i tiden som kommer kartlegge hva halekrepsene lever av. Noe av det de skal gjøre er å ta DNA-analyse av mageinnholdet for å undersøke hva artene spiser. Forhåpentligvis vil det gi ny og viktig kunnskap om disse vanlige, men likevel mystiske artene.